Gå til sidens hovedinnhold

Norge er ikke tjent med å dyrke fram mer politisk utenforskap

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av og til er det nyttig å vite litt om hvordan norsk politikk blir betraktet utenfra. Det gjelder også de siste ukenes og dagenes debatt rundt Fremskrittspartiet og 22.juli.

I en av Danmarks for tiden ledende aviser, Weekendavisen, skriver sjefredaktør Martin Krasnik dette: «Om demokratiet seirer, sa Jens Stoltenberg for 10 år siden, så er det med mer åpenhet og pluralisme. Og det er nettopp pluralismen, som er det sterkeste våpenet».

Krasnik viser til hvordan FrP har rensket ut ekstreme elementer i partiet, og fremfor alt, har deltatt i en norsk regjering i over seks år. Hvor man med helt normale og legitime politiske midler har vært med på å stramme inn innvandringspolititikken, mens man etter en tid har forlatt den samme regjeringen på grunn av politisk uenighet. På samme måte som andre partier har gjort tidligere innenfor rammen av den norske parlamentarismen.

Kransik skriver videre at man skal og må forsvare seg håndfast mot viljen til å bruke vold som finnes på ytterste høyre fløy, men at demokratiets sterkeste egenskap er evnen til å disiplinere og «moderere bevegelser og partier som ønsker politisk innflytelse. Her er Norge blitt et forbilde», skriver Krasnik.

Dette er interessante observasjoner, som går til kjernen i den opphetede debatten om og rundt Fremskrittspartiet. Noe av den viktigste arven etter Erna Solberg, vil være at hun som statsminister inkluderte FrP og gjorde en politisk outsider til et ansvarlig regjeringsparti.

Det skal sies at partiet ikke alltid gjør det lett for seg selv. Det er uryddig av partileder Sylvi Listhaug å holde fast ved begrepet «snikislamisering», retorikk og ordvalg som ikke tilfører debatten noe annet enn støy og misforståelser.

Samtidig er det en fare for at overdrevne angrep på FrP, og det partiet selv opplever som demonisering, kan danne grunnlag for et begynnende politisk utenforskap for om lag ti prosent av velgermassen. Det gir også Frp en anledning til å forsterke sin egen fortelling om at de og velgerne blir frosset ut.

Det vil ikke Norge være tjent med. Da løper vi en økt risiko for mer radikalisering i det politiske landskapet. Den reisen FrP har foretatt under Siv Jensens ledelse, har mest sannsynlig bidratt til at det ikke har vokst frem mer radikale høyrepartier, som Sverigedemokraterna i vårt naboland.

De som sverger til hatprat mot muslimer og minoriteter i kommentarfeltene, med bruk av konspirasjoner, gjør mye ut av seg. Men det er grunn til å tro at det tross alt er en meget liten del av befolkningen i Norge som slutter opp om det ekstreme og voldsforherligende tankegodset.

Det er ingen god ide å prøve å støte FrP ut i dette mørke farvannet. Det kan tvert imot vise seg å bli en historisk tabbe.

Å være uenige med Frps politiske løsninger er det mange gode grunner til. Og norsk politikk har godt av et saksorientert, skarpt ordskifte. Det er greit å mene at at Frp mangler både stil og klasse. Men personkarakteristikker om Fremskrittspartiets partileder som "frekk apekatt" eller "ond" er ingen tjent med. Det er lite annet enn moralsk posering uten redskaper for analyse.

Hva slags jordskjelv hadde det skapt om norske aviser, på leder- og kommentarplass, hadde brukt slike ord om en annen profilert kvinnelig politiker i Norge? For eksempel en nylig avgått byråd i Oslo? Det tror jeg vi alle vet. Og det kan det være verdt å ta en stille stund og reflektere litt over.

Kommentarer til denne saken