Gå til sidens hovedinnhold

Nordområdene, kystsonen og Forsvaret

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Oddvar Nygård fortsetter i en kommentar 30. mars sine leseverdige betraktninger knyttet til kystens sårbarhet og betydning for forsvaret av Nord-Norge. Kommentaren tar utgangspunkt i blant annet journalist Ola Solvangs artikler om oppbyggingen av russisk amfibiekapasitet på Kola-halvøya, og forsker Ståle Ulriksens påpekning av hva en slik kapasitet trolig er tenkt brukt til – en påpekning undertegnede langt på vei har sagt seg enig i. Når man vurderer hensikten med den betydelige utvidelsen av russisk amfibiekapasitet – evnen til å landsette tropper direkte fra havet uavhengig av kaier og fast infrastruktur – er det likevel viktig å se utvidelsen i en litt større sammenheng.

Den russiske satsingen på en slik kapasitet kan for det første ikke tolkes kun som bevis for at russerne har konkrete planer om å besette bestemte punkter på norskekysten i en konflikt, for å utplassere luft- og sjømålsmissiler som kan nå mål i Norge og havområdene utenfor. Allerede i dag har de kryssermissiler som setter dem i stand til å nå for eksempel hovedflystasjonen på Ørlandet uten å forlate russisk område eller farvann. En økt evne til å sette inn styrker over sjøen er som all annen satsing på mobilitet først og fremst en investering i handlefrihet. Russerne ønsker, i likhet med andre stormakter, å ha en mulighet for å kunne sette inn styrker der det kan gjøres med størst effekt i en konflikt, avhengig av omstendighetene. Det tilsier at de må ha generell evne til å flytte styrker både over land, gjennom luften og over sjøen. Det er denne handlefriheten de skaffer seg med oppbygging av amfibiekapasiteten, slik de også har gjort med luftmobile avdelinger og ordinære bakkestyrker. I den forbindelse skal vi imidlertid huske at amfibiekapasiteten er særlig viktig fordi nordområdene først og fremst er et maritimt operasjonsområde. Ikke bare geografisk ved at det dreier seg om store havområder, men også strategisk fordi områdets militære betydning for russerne knytter seg til Nordflåten og beskyttelsen av de strategiske undervannsbåtene.

Hvis vi ser på kartet og spør hvor det da kan være interessant for russerne å bruke en slik kapasitet i de scenarioene vi ellers legger til grunn i forsvarsplanleggingen, er det ikke bare tenkelig at det vil kunne dreie seg om norsk område. Det er faktisk sannsynlighetsovervekt for det, rett og slett fordi det aller meste av det som ikke allerede er russisk område i denne regionen er norsk. Det gjelder i første rekke Finnmarkskysten og Svalbard, i tillegg til småøyene i Norskehavet som russerne i flere konfliktscenarioer vil kunne ha fordel av å benytte. Amfibieoperasjoner er riktignok risikable foretagender uansett hvor de gjennomføres. Men når russerne likevel skaffer seg denne kapasiteten, kan det vanskelig tolkes på annen måte enn at det er en risiko de under gitte omstendigheter er villige til å ta. Det har formodningen mot seg at de bruker så store ressurser for å skaffe seg amfibiekapasitet, hvis de bare skulle bruke den til å sikre områder de allerede har kontroll over – som Novaja Zemlja eller Franz Josefs land.

Norges utfordring i denne forbindelse er å ta inn over seg to forhold; for det første den enorme utstrekningen på det vi kan kalle norsk utsatt område og for det andre dette utsatte områdets maritime karakter. Av historiske årsaker er det imidlertid nærmest en refleks i vårt land at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand primært betyr forsvarsstrid på landjorden med hærstyrker som skal holde territorium. Gitt den norske historiske erfaring er ikke det unaturlig, men dette er likevel ingen naturlov med uinnskrenket gyldighet. Ganske særlig gjelder den ikke her hos oss i dagens situasjon, av to årsaker. En rekke av de potensielt utsatte områdene er som følge nettopp av operasjonsområdets maritime karakter ikke tilgjengelig for landstyrker. Og de områdene som faktisk er det, er uansett alt for store til at våre meget begrensede styrker vil kunne holde tilstrekkelig store deler av dem tilstrekkelig lenge. Ganske særlig når vi tar hensyn til at dette vil være like lenge som det vil ta å få alliert hjelp, mot en motstander som i tillegg til å være tallmessig overlegen også har både sjø- og luftmobilitet som setter ham i stand til å utmanøvrere oss.

Det er disse ubehagelige kjensgjerningene som gjør dagens forsvarskonsept illusorisk. Dagens forsvarsproblem kan bare løses på en fundamentalt annen måte. Da må det samtidige behovet for både å holde store områder og flytte styrker over enorme avstander som vil ta flere dager erstattes med evnen til å flytte ildvirkning over de samme avstandene i løpet av minutter eller høyst timer. Det krever spesielt andre slags hærstyrker enn i dag, men noe slikt kommer Hærens dominerende fagmiljø aldri til å akseptere – uansett hvor åpenbart det etter hvert måtte fortone seg for andre. Det vil selvoppholdelsesdrift og institusjonell militærkonservatisme sørge for, og den finnes det dessverre bare to botemidler mot. Enten må det demonstreres i en krig som synliggjør illusjonen ettertrykkelig, eller også må det gjøres i tide ved hardhendt politisk overkjøring av konvensjonell militær visdom. Det siste er antagelig å foretrekke, men det skal bli interessant å se om eksempelvis den forsvarskommisjonen som nå skal nedsettes vil ha den kraften som da skal til.

Kommentarer til denne saken