Denne uka har nordnorske ordførerne, politikere og andre offentlige ansatte fra landsdelen reist i flokk og følge til Oslo. De dro ikke for å lære hovedstadens befolkning å måke snø, men for å kaste glans over den såkalte Nord i Sør konferansen.

Dagskonferansen er en møteplass som arrangeres tidlig i januar hvert år, i regi av NHO, Offshore Norge og Sjømat Norge.

Nordnorske ledere, mange av dem fra offentlig sektor, har i flere år dratt i hopetall med fly fra Oslo for å snakke med hverandre og avslutte med en festmiddag.

Årets program flyttet ingen fjell. På menyen sto for det meste nordlendinger som leverte velkjente statusrapporter om Nord-Norge, til andre nordlendinger som de kjenner godt fra før.

Det sikrer inntekter til de som eier konferansehotellet i Oslo. Spørsmålet er om det er riktig bruk av skattepenger. For både opphold, reiseutgifter og deltakeravgift må betales. Og mange av de nordnorske lederne og ordførerne som reiser til Oslo på konferanse klager jevnlig over lite penger å rutte med i sine budsjetter.

De må spare inn på tilbud og tjenester, ofte på bekostning av de aller svakeste. I enkelte offentlige virksomheter er det så trangt at det er lagt ned forbud mot å reise på faglige samlinger utenfor egen kommune.

Særlig ved inngangen til dyrtidsåret 2023 er timingen tvilsom for å møtes i hovedstaden, for å diskutere generelle omtrentligheter, og motta informasjon som de fleste strengt tatt kan bruke Google for å tilegne seg.

Hvordan den symbolske effekten ser ut i en tid der alle må spare, både privat og fellesskapets midler, kan man bare tenke seg.

Nord i Sør-konferansen har overlevd seg selv og tilfører lite av verdi. Det hele kunne og burde vært gjennomført som digitalt webinar. Da hadde man både spart tid og penger, slik at konferansedeltakerne fikk brukt tiden på arbeid til beste for og sammen med innbyggerne i egen kommune eller lokalsamfunn.

Den nordnorske konferansesyken er vanskelig å kurere. At det er hyggelig for folk å møtes i godt lag, og legge ut selfier og bilder fra Oslo-restauranter på sosiale medier, er det liten tvil om. Men i en nasjonal krisetid med trang økonomi fremstår det som en ukultur med en stygg eim av dårlig skjønn.