Gå til sidens hovedinnhold

Nordnorsk kunstmuseum: Selvskadingen fortsetter

Styret i Nordnorsk kunstmuseum kan ikke fortsette, skriver Per Kristian Olsen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Selvskading var ordet jeg brukte for mer enn seks måneder siden for å karakterisere styreleder ved Nordnorsk kunstmuseum Grete Ellingsens håndtering av sparkingen av direktør Jérémie McGowan. De fire dagene i retten viste at selvskadingen fortsetter. I tillegg vokser skadeomfanget for Nordnorsk Kunstmuseum, slik politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim konstaterte allerede etter rettsakens første dag der han slo fast at kunstmuseet er den største taperen i denne saken.

Styreleder Ellingsen har ett år etter sparkingen av McGowan ennå ikke klart å rekruttere ny direktør. De faglig kvalifiserte kandidatene som hun har forsøkt å lokke inn i stillingen, og det finnes flere, vil ikke engang ta i Nordnorsk kunstmuseum med ildtang. De frykter, som Marta Otte, som trakk seg fra styret med begrunnelsen at hun ikke ville utsette sitt navn og rykte med å bli assosiert med beslutningen styreleder Grete Ellingsen banket gjennom. Museet seiler derfor som en skute uten skipper. Det går for en stund. Museet vil holde seg godt flytende ut året på det programmet som McGowan har lagt med blant annet den store etterlengtede utstillingen over Nils-Aslak Valkeapää til høsten, men deretter seiler skuta inn i ukjent farvann.

Kunstnerne Joar Nango og Inger Blix Kvammen, samt tidligere leder av Tromsø Internasjonale Filmfestival Martha Otte sa i retten at de advarte Grete Ellingsen mot konsekvensene av å sparke direktøren. De viste til McGowans ubestridte sterke posisjon i kunst- og kulturlivet som en kreativt nyskapende direktør. En plutselig dramatisk fjerning av ham ville være uklokt og kun skape undring, sår og skisma, rive ned og ikke bygge opp Nordnorsk Kunstmuseum. Dessuten ville det være skandaløs personalbehandling.

I retten kom det fram et bilde av en styreleder som konsekvent lukket ørene for argumenter som ikke understøttet hennes egne. Det førte til at samtlige styremedlemmer og varamedlemmer fra kunst- og kulturfeltet trakk seg i protest da hun mot deres vilje tvang tvang gjennom sparkingen av McGowan.

Det er verd å merke seg at de tre styremedlemmene ikke opptrådte i retten som en ureflektert heiagjeng for McGowan. Det kom for eksempel fram at Nango også kunne være enig i noen av styreleder Ellingsens innvendinger mot direktøren, men uten å være med på Ellingsnes radikale løsning.

Dramatikken omkring McGowans plutselige avskjed med halvannet døgn på å rydde kontoret, førte til at det oppsto en rekke spekulasjoner som ble forsterket ved at styreleder ikke ville oppgi noen grunn for sparkingen, annet enn ”etter en samlet vurdering”. Etter hvert utdypet hun det med at McGowan ”ikke leverte tilstrekkelig” på planer og rapportering. Det var en forklaring offentligheten verken forsto eller aksepterte. Hvordan kunne det ha seg at han som var en suksesshistorie måtte gå på dagen? På fire år som direktør på Nordnorsk Kunstmuseum håvet han inn fire prestisjetunge priser, deriblant den høyt hengende, Årets museum. Kunstmuseet hadde dessuten under hans ledelse sunn økonomi, og gikk sågar med overskudd. Tausheten fra styret åpnet opp som for spekulasjon. Noen undret seg om Nordland ville kuppe museet eller om McGowan hadde gått for langt i å profilere det samiske. Noen mente han kanskje hadde opptrådt utilbørlig?

I retten tok styreleder Ellingsen og hennes prosessfullmektig Oddmund Enoksen et oppgjør med alle spekulasjoner om motiver. De forsikret at det ikke lå annet i oppsigelsen enn at McGowan var en direktør som ”ikke leverte på planer og rapportering”. Men det var ett forhold til som ikke kom fram i avisene, men som skulle bli avgjørende for McGowans skjebne.

Ansattrepresentant i styret Ingrid Skovgaard kom plutselig og overraskende på banen bare et par dager før styremøte der McGowaan ble sparket. Hun sjokkerte med en rystende fortelling om hvordan direktøren sto for en fryktkultur på museet. Marta Otte var til stedet på møtet. Hun krevde at direktøren måtte få svare på Skovgaards sterke anklager. Ellingsen avslo under henvisning til at Skovgaard hadde bedt om at McGowan ikke fikk høre om beskyldningene fordi hun var ”redd for represalier” fra ham. Martha Otte beskrev den delen av møtet som en rettsal der den tiltalte ble avskåret fra å gi sin versjon. Men for Anni Skogmann var det ”dråpen som fikk begeret til å flyte over. Nok var nok.” Skovgaards vitnemål gjorde at Skogmann ikke lenger tvilte. McGowan måtte vekk.

Tidslinja i saken viser at McGowan ble sparket den 27. mars 2020, kun en måned etter at det nye styret under Ellingsens ledelse ble konstituert. Det er vanskelig å tolke denne målstyrte ekspressfarten mot oppsigelse annerledes enn at styreleder fra dag én hadde en klar agenda om å bli kvitt McGowan. Det understøttes ved at det i retten ble lagt fram dokumenter som viser at styrelederen holdt seg med en ”indre sirkel” av styremedlemmer som arbeidet for å få McGowan fjernet. Kunst- og kulturrepresentantene i den ytre sirkel ble ikke tilstrekkelig innviet.

Dersom Nordnorsk kunstmuseum taper saken er det en selvsagt konsekvens at styret trekker seg. Om de får medhold vinner de slaget men skadene på Nordnorsk Kunstmuseum er så store at de likevel vil tape krigen, og Ellingsen og styret ikke vil ha annet valg enn å gå, fordi en institusjon som Nordnorsk Kunstmuseum er avhengig av tillit og et godt omdømme ute i befolkningen og kan ikke drive fornuftig uten. Oppfordringen fra Roar Nango og lederartikkelen i Nordlys lørdag, som krever styrets avgang, målbærer dette.

Som offentlig oppnevnt styreleder for en institusjon betalt av våre felles skattepenger virker det som Grete Ellingsen ikke har tilstrekkelig rolleforståelse om at hun sitter i styret på vegne av allmennheten. Hun er folkets representant, vår tillitsvalgte. Rent formelt får hun vervet fra kulturministeren og svarer til ham. Men til syvende og sist får hun sitt reelle mandat fra allmennheten.

Til Ellingsens forsvar må det sies at hun i retten reiste berettiget tvil om Jérémie McGowans evner til å ivareta den administrative del av jobben. Det kom sterke vitnemål fra museumsfaglige troverdige personer som Hanne Jakhelln om at McGowan ikke oppfyller de mest elementære krav til plan- og rapporteringsrutiner. Ellingsen kan med andre ord ha gode og aktverdige grunner for å tvile på om McGowan er den riktige mannen til å ta Nordnorsk Kunstmuseum videre inn i framtiden. Men det er noe ”old school” autoritært når hun på opprivende dramatisk vis kaster en meritert direktør med så mange suksesser bak seg, så og si på dagen hun tiltrer.

Selv etter fire dager i retten er det vanskelig å se at hennes kritikk mot McGowan er av en så alvorlig art at det skulle tilsi oppsigelse på dagen. I beste fall fremstår sparkingen som klønete.

Det retten skal ta stilling til er jussen i arbeidsmiljøloven opp mot McGowans arbeidsavtale der han frasa seg oppsigelsesvern i bytte mot etterlønn. Retten kommer ikke til å ta stilling til spørsmålet om tillit og omdømme. Den dommen er det museets publikum som feller.

Men saken har også et større perspektiv. Det er på tide med en grundig debatt om næringslivslederes oppførsel i styrerommene i offentlig eide kulturbedrifter. De kan ikke bare buse inn og opptre like egenmektig som de kan i sine private bedrifter. Det er ikke gitt at samme målestokk gjelder for en konkurranseutsatt privat bedrift og en offentlig finansiert kreativ kulturbedrift som har et allmennyttig formål, eid av fellesskapet og er til for fellesskapet

Det gikk nettopp fryktelig galt på Hålogaland Teater der styreleder fra næringslivet Renate Larsen sa opp teatersjef Inger Buresund, en feil og forhastet beslutning som hun ble tvunget til å trekke tilbake og unnskylde og betale Buresund en klekkelig erstatning for.

Etter å ha begått alvorlige feil viste Renate Larsen seg situasjonen voksen og tok konsekvensen da hun like etter forliket med Buresund trakk seg som styreleder. Det var nødvendig. Skulle teatret komme videre uten å måtte dra på gammelt gruff måtte kortene deles ut på nytt. Det er ingen vei utenom denne løsningen, heller ikke for Grete Ellingsen og styreflertallet Nordnorsk Kunstmuseum. Om McGowan skulle vinne fram i retten er veien tilbake blokkert også for ham. Ingen kommer uskadet fra en slik opprivende kamp. Skal Nordnorsk Kunstmuseum komme seg på fote igjen må det omstart til. Jo fortere styreleder Ellingsen innser det, jo bedre.

Kommentarer til denne saken