Politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim går hardt ut mot Pressens Faglige Utvalg (PFU) fordi organet ikke har funnet grunn til å felle de fem avisene som omtalte varslene som kom mot Trond Giske høsten 2020. Fjellheims argument er at avisene ikke burde ha omtalt disse varslene fordi grunnlaget for å varsle ikke var «dokumentert».

Seriøst, Fjellheim? Hvor hadde metoo-opprøret vært dersom varslene om mektige menns elendige oppførsel mot kvinner hadde krevd «dokumentasjon»? Du vet da utmerket godt at denne type varsler ikke lar seg dokumentere, fordi ugjerningene som regel skjer bak lukkede dører. Medias omtale av varslene mot Trond Giske og andre menn kan aldri bygges på «dokumentasjon» eller «bevis», men på sannsynlighetsovervekt. Men dersom dette ikke lenger er gjeldende praksis for publisering i Nordlys, må jeg si at avisen møter seg selv i svingdøra så glassbitene fyker.

La oss gå tilbake til høsten 2017, da metoo skylte over den vestlige verden. Etter hvert som opprøret slo inn her hos oss, begynte varslene å komme mot APs mektige nestleder Trond Giske. Et av disse varslene ble trykket i Nordlys, der en anonymisert ung kvinne fortalte at hun som 18-åring ble seksuelt trakassert av daværende kulturminister Trond Giske. Nordlys sin omtale av det såkalte «Tromsø-varselet» skrudde opp temperaturen i saken. Beslutningen om å publisere den unge kvinnens historie baserte seg, så vidt jeg vet, utelukkende på varslerens troverdighet - understøttet av det faktum at det allerede var kommet flere varsler mot Giske. Skulle virkelig ikke avisen ha trykket denne historien, Skjalg Fjellheim?

To dager etter Nordlys sin publisering gikk Trond Giske ut i Dagsrevyen og erkjente at han hadde gjort seg skyld i upassende oppførsel mot kvinner, i settinger med sene netter, mye alkohol og ubalanse i makt og alder. Av en eller annen grunn har denne oppsiktsvekkende innrømmelsen blitt nedtonet i senere omtaler av varslene mot Giske. Det gjorde for øvrig stort inntrykk da to av kvinnene som hadde varslet, Sunniva Andreassen fra Tromsø og Line Oma fra Oslo, sto fram og ga varslerne navn og ansikt.

Saken som nylig var til vurdering i PFU, dreier seg om to varsler som ble omtalt i fem aviser i 2020. Til tross for mye politisk turbulens, var Trond Giske denne høsten innstilt som leder i Trøndelag AP. Vendepunktet kom da tidligere AUF-leder i Trondheim, Ellen Reitan, gikk ut i media og fortalte om en nedbrytende ukultur i partiet, der hun pekte på Giske som problemets midtpunkt. I kjølvannet av Reitans oppgjør, gikk to unge kvinner ut med varsler mot Trond Giske. Kvinnene sto fram med fullt navn og nøyaktig beskrivelse av tid, sted og anledning for det som hadde skjedd. Hvorfor Skjalg Fjellheim mener at disse to varslene ikke svarer på et sannsynlighetskrav, mens de anonymiserte varslene fra 2017 gjør det, er for meg en stor gåte.

Metoo-bevegelsen som startet i 2017, er vår tids store sosiale opprør. Det har bidratt til å avsløre skjult maktmisbruk, overgrep og trakasseringer fra mektige menn, ofte rettet mot kvinner i svakere posisjoner. Men slike opprør har som regel også noen etisk krevende utfordringer. Det er ingen tvil om at metoo her til lands ble særlig belastende for Trond Giske og hans familie. Flere har nok sluppet unna med dårlig oppførsel fordi søkelyset ble så sterkt på APs nestleder. På den andre siden er det heller ingen som har holdt liv i temaet som nettopp Trond Giske, med stadige beskyldninger om at varslerne lyver og påstander om at de er brukt i en maktkamp. Og han har hatt god backing av mektige og taleføre hjelpere.

Min oppfordring til både Skjalg Fjellheim og andre mediefolk er derfor denne: sjekk holdbarheten i argumentasjonen deres i denne saken. Glem aldri hva som er et av pressens viktigste oppdrag: å avdekke maktmisbruk og utnytting av posisjon og tillit. Hele vårt demokrati hviler på at den fjerde statsmakt, pressen, er seg sitt ansvar bevisst.