Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nordlandsbåter har vært brukt på hele kyststrekningen fra Trøndelag til Kirkenes. De har hatt en enorm betydning gjennom lang tid i Nord-Norge. Kunnskapen om hvordan de blir bygget har blitt reddet av dyktige folk som så at en svært viktig kulturarv var i ferd med å forsvinne for noen tiår siden.
Siden den tid har flere båtbyggere engasjert seg i å ta vare på kunsten å bygge nordlandsbåt. Nå har to av de mest betydningsfulle og kompetente gått av med pensjon, og alarmen burde ringe hos dem som er satt til å forvalte viktig immateriell kulturarv. I alle disse årene har offentlige myndigheter bidratt med én stilling, resten har vært finansiert av private og frivillige.
Etter at Gunnar Eldjarn gikk av fra sin stilling ved Norges arktiske universitetsmuseum UiT, er det nå ikke ei eneste offentlig krone som brukes på dette. En svær kulturarv, man kan knapt tenke seg viktigere arv i nord, har knapt forsvarere eller støttespillere. Det er til å grine av. Hva er det dette fraværet av interesse kommer av? Hvorfor ansatte ikke museet en ny båtbygger da Eldjarn ble pensjonist? Er virkelig ikke UiT interessert i kystkultur, i denne landsdelen der det knapt finnes annet?
UiT Norges arktiske universitet har ikke lenger noen planer om å etablere et studietilbud i tradisjonsbåtbygging. Forbundet KYSTEN har nylig fått svar fra rektor Dag Rune Olsen. Tidligere rektor Anne Husebekk ivret sterkt for et slikt studium gjennom sine åtte år som rektor ved UiT (2013 til 2021). Nå viser det seg at ikke en gang innskrivningen av nordiske klinkbåttradisjoner på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv er et godt nok argument for å sikre kunnskapstradisjonene innenfor rammer et universitet kan gi.
Høsten 2021 inviterte UiT fire departementer til å bidra med økonomiske midler til et studium i tradisjonsbåtbygging. Seniorrådgiver Tore Friis-Olsen i Forbundet KYSTEN har etterlyst hva som kom ut av dette og fikk et nedslående svar nylig:
«Departementene har ikke fulgt opp brevet fra UiT, og møtet som var etterspurt har derfor ikke blitt avholdt. Ved UiT har vi ikke det kompetansemessige eller økonomiske grunnlaget til å sette i gang et ytterligere utviklingsarbeid med tradisjonsbåtstudiet uten solide bidrag eksternt. Gitt den nasjonaløkonomiske situasjonen og de signalene vi ellers får angående igangsettelser av nye studier, har vi ikke purret hardt på departementene i denne saken. UiT har i dag heller ingen pågående tiltak eller planer for arbeidet med bevaring av kulturarven knyttet til klinkbåttradisjonen».
Historia om kobringen "Nordlyset"
Kobringen "Nordlyset" ble bygd i begynnelsen av 1900-tallet på Elvebakken av båtbygger Nils Mathisen Skum. Lauritz Johansen fra Korsfjorden fikk båten av sine pleieforeldre rundt 1909, og kalte etterhvert båten opp etter sin kone Helga.
Under evakueringshøsten 1944 var båten tiltenkt som overvintringsbolig, og den ble derfor trukket langt opp i skogen på Nordnes utenfor Komagfjord. Der ble båten hvelvet mot fjellveggen og dekket med panel så den kunne brukes som bolig, men eierne endte likevel opp med å evakuere. Båten ble som eneste gjenværende fartøy gjenfunnet uskadd etter krigen og ble blant annet brukt til fiske i Vargsundet.
"I tida 1947-72 ble båten satt på naust i Korsfjordbotn. Etter det vi forstår ble båten gitt til Alta kommune til bruk i undervisninga ved Rognsund skole, og i juni 1972 kom den til Altneset hvor folket hadde bygd et naust til finbåten, og da ble det "kobringfest" for rognsundfolket. Alta formannskap bestemte at båten inntil videre skulle stå på naustet i Altneset. Men vi setter vel alle forhåpninger til et snarlig Alta Museum og båtnaust i Hjemmeluftfjæra for bevaring av de nordlandsbåtene som ennå finnes." (Elin Myhre, Altaboka 1986)
Kilde: Alta Museum
Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende at Norges arktiske universitetsmuseum ikke har noen planer om å bevare kulturarven knyttet til nordlandsbåter. «Norges arktiske universitetsmuseum er Nord-Norges eldste vitenskapelige institusjon og har bidratt til kunnskap og innsikt i nordnorsk natur- og kulturhistorie, samfunn og livsgrunnlag siden 1872», heter det på deres nettsider. Da museet ble etablert, foregikk det aller meste av fiskeriene, handelen og transporten i landsdelen om bord i nordlandsbåter og jekter.
Jektefartsmuseet i Bodø er det eneste i nord med hovedfokus på båt. Det er et nesten nytt museum, endelig er det realisert, selv om det tok 80 år med planlegging. Når det gjelder immateriell kulturarv, så kan man ikke vente i 80 år. Kunnskapen må overføres mellom folk. Vi minner om at dette er en del av den nordiske klinkbåtbyggertradisjonen UNESCO nå har anerkjent som del av verdens levende kulturarv, og at Norge har en forpliktelse til å sørge for at så skjer. Så vidt vites har Kulturrådet pålagt museene å satse på immateriell kulturarv. I nord er det knapt viktigere arv enn båtbygging – som alle folkegruppene som har bodd her gjennom lang tid har vært med på å utvikle.
Og båtbygging har potensial for å interessere både folk flest og turister. Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark er forbilledlige i måten å involvere sine besøkende. De har jo bare noen få rester av noen skip, men du verden så mye god formidling de har gitt til alle som har vært innom. De har bygd rekonstruksjoner av sine funn, de forsker, og de tar med seg folk på tur.
I Tønsberg har de latt seg inspirere av dette. Både Osebergskipet og Gokstadbåten ble funnet i nærheten, men originalene er i Oslo og ikke mulig å flytte på. Den beste tomta i Tønsberg ble en byggeplass for nye vikingskip, først ett, så ett til og så enda flere. Både for befolkningen og deres gjester har Vikingodden blitt et spennende sted å besøke.
I Os sør for Bergen har de vært dyktige til å ta vare på oselvertradisjonen. Innbyggerne er kry av sin båt. Det er deres stolthet, og de ser flere utviklingsmuligheter åpne seg. I Trøndelag tar Museet Kystens Arv vare på åfjordsbåt-tradisjonen. De har ansatt båtbyggere, de har en båthall, og de bruker båtene aktivt. Alle disse nevnte stedene har systemer for å ta inn lærlinger slik at noen kan overta når de eldre takker av.
Men altså – ikke i nord. Dekker nordlandsbåter et for svært område? Universitetet i Tromsø åpnet offisielt i 1972, men er kanskje fortsatt for nytt til å se hvilken landsdel det er plassert i? På tide å se hele det svære feltet som det enda ikke er gjort noe med!
- Tidsskriftet KYSTEN eies av Forbundet KYSTEN, en frivillig kulturvernorganisasjon med 10 000 medlemmer langs hele kysten og 130 kystlag. Arctandria – Tromsø kystlag er ett av dem.