Gå til sidens hovedinnhold

Nord-Norgebanen vil være et politisk valg for hele landet. Den kan ikke overlates til splitt og hersk i nord.

Nord-Norgebanen forsvinner ikke fra dagsorden selv om man forsøker å tvinge landsdelen til å sette tiltak opp mot hverandre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den nye samferdselsministeren Jon Ivar Nygård (Ap) besøkte Tromsø lørdag, som gjest på Troms Arbeiderpartis representantskapsmøte.

Der fikk Nygård klar beskjed om at partiets troverdighet i nord avhenger av måten partiet håndterer Nord-Norgebanen på. Det er ikke bare et spørsmål om klimavennlig transport, det er også et spørsmål om likeverd, slik Tone Marie Myklevoll fra Tromsø Arbeiderparti uttrykte det.

Partiveteranen Tove Karoline Knutsen sa at det også handler om trygghet. Hun er livredd for den enorme mengden trailerne og har sluttet å kjøre bil på vinterveiene. Det er en angst hun deler med mange nordpå etter at Erna Solberg lanserte sin store visjon om at vogntogene skal farte førerløse rundt på E6 og E8 med den nordnorske fisken.

Nygård svarte med å rose nordlendingene for å være utålmodige. For ikke lenge siden var prosjektet sett på som en utopi, nå har både Ap og Sp i sine programmer at man har som mål å realisere den, noe Nygård lovet å jobbe for i sin rolle som samferdselsminister.

I tillegg ser samferdselsminister Nygård på om man trenger en ny og særskilt utredning om Nord-Norgebanen. Det virker som en fornuftig løsning.

Like før Solberg-regjeringen takket av, ga de nemlig Statens Vegvesen i oppgave å lage en såkalt KVU (konseptvalgutredning) for å legge grunnlaget for framtidens transportsystemer i hele Nord-Norge. All transport, både veg, jernbane, sjøfart og luftfart inngår i utredningen.

Det høres fint ut på papiret. Men det blir et gravskrift over Nord-Norgebanen, og det er også hele hensikten med den. Som man roper i skogen får man svar. Man spør ikke ordføreren på Skjervøy om han vil prioritere Nord-Norgebane når tunellene i kommunen holder på ramle i hodet på ham. En metode der ulike transportformer skal konkurrere mot hverandre, holder ikke dersom man ser på jernbane nord for Fauske som et nasjonsbyggingsprosjekt. Man kan ikke regne seg frem til den, i den tro at man vil se samfunnsnytte i morgen.

På representantskapsmøtet i Troms Ap sa Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen at Solberg-regjeringens KVU allerede bærer preg av at viktige samferdselsprosjekter i Nord-Norge settes opp mot hverandre i et lokalpolitisk kretsmesterskap.

Det har Wilhelmsen rett i. For oppsummeringene fra de såkalte «verkstedene» i Nordland, Troms og Finnmark peker entydig i samme retning. KVU’en bærer alle kjennetegn på splitt og hersk. Kartleggingen av behov er et virvar av interessemotsetninger. Det går rett inn i de konfliktfylte regionalpolitiske aksene i nord der alle småkongene verner om sin lille teig. At man i Samferdselsdepartementet legger opp til at nordlendingene skal sette seg ned og bli enige seg i mellom fra Hattfjelldalen til Pasvikdalen, er et gjenkjennelig maktspråk.

At andre landsdeler i Norge skulle akseptere denne fremgangsmåten, er utenkelig. Det skulle blitt litt av et leven om regjeringen satte ned en KVU og ba Statens Vegvesen reise rundt i kommunene på Østlandet for å be dem prioritere vei eller jernbane.

Jernbane i nord er et strategisk nasjonalt prosjekt som - om og på hvilken måte den skal realiseres - vil være en konsekvens av et politisk valg. Det kan ikke overlates til dagens opplegg - som fremstår som en slags håndsopprekning blant byråkrater, næringslivsledere, ordførere og fylkespolitikere i Nord-Norge.

Og helt ærlig; sammenliknet med de enorme satsingene i Nord-Sverige er det en stusselig tilnærming. De neste årene skal det investeres 1000 milliarder kroner i Sveriges ressurskammer i Norrbotten. Det er initiativ fra markedene som styrer utviklingen, som også fører til en sterk satsing på jernbane for transport av råvarer.

Norge risikerer nå å bli akterutseilte i nord etterhvert som stadig flere nye teknologiske løsninger vokser frem og svenskene oppgraderer sin infrastruktur.

Det er en av grunnene til at Regjeringen trenger en særskilt og selvstendig tilnærming til utvikling av jernbane, på en måte som er troverdig, og kan danne et beslutningsgrunnlag foran neste Nasjonal Transportplan i 2025.

Å konkludere med at banen ikke kan bygges fordi nordlendingene som de eneste i landet må velge mellom vei og bane og flyplasser, vil være et farlig premiss. Det kan stimulere motsetningene mellom nord og sør og den vonde følelsen av marginalisering.

Kommentarer til denne saken