Nord-Norge kom bra ut av regjeringens ekstrabevilgning, men alt ble bestemt i sør. Hvordan blir fortsettelsen?

Forsvarsdebatten i nord preges av velmente og engasjerte men løse utspill, mye omtrentlighet og lite trøkk. Stortingets Nord-Norge-benk 2021-25 virker like tafatt som i 2017-21. Partiene ser ikke at analyse og initiativ kan gi resultater, og uttelling ved valgene 2023 og 2025.

Siste 25 år har vært preget av ultra-teknologiske og mega-dyre prosjekter, styrt av egoer og fagmiljøer som bare har sett egne interesser. Dette tar alt for mye penger, uansett budsjettøkninger fremover. Nord-Norge må komme opp med en helhetlig plan. Og hva med det nordiske samarbeidet?

Her forsvinner pengene

De viktigste pengeslukene kan listes slik:

I 2008 ble F-35 lansert med et «regnestykke» som var 100 milliarder feil, i svenske Gripens disfavør. Nå betaler vi rådyrt for et kampflymiljø som vil fly med amerikanerne fordi de alltid har fløyet med amerikanerne, og for politikere som ikke tar grep. Aller viktigst: I krig vil vi aldri klare å produsere nok flytid med F-35.

Kostnader tvinger oss til å samle F-35s kompliserte tekniske støtte på Ørlandet, som blir et meget sårbart mål for presisjonsvåpen. Langtrekkende luftvern sies å ville koste 20 milliarder. Sverige, som med Gripen-konseptet for spredning har et mindre problem, innfører Patriot luftvern for 3,2 milliarder dollar, ca. 28 milliarder kroner, infrastruktur og personell ikke medregnet. Norge må regne med kanskje 30 milliarder; for bare Trøndelag og ikke Nord-Norge!

Vi kjøper tyske Type 212CD ubåter for 45 milliarder, medregnet samarbeid om nye sjømålsmissiler. Type 212 er et 1990-talls konsept. Sveriges nyskapende og rimeligere A26 fikk ikke være med i «konkurransen», der man fra dag én kunne høre: «Vi skal seile tyske ubåter i fremtiden også.» Utvikling av nye missiler blir rådyrt, hvis vi vil følge den internasjonale trenden mot missiler med meget høy fart. Slike missiler vil ta markedet.

Ukraina-krigen bekrefter at stridsvogner er sårbare for nye presisjonsvåpen. Andre land avskaffer stridsvogner eller planlegger å gjøre det. Vi går videre med nye stridsvogner for 19 milliarder.

Mye tyder på at vi beholder NH90 helikoptret, tross kostnader. Igjen: I krig vil vi aldri klare å produsere nok flytid med NH90.

Nordnorsk plan

En nordnorsk plan kan se slik ut:

De siste seks av våre 52 F-35 er en opsjon som må sies opp. Vi har ti fly i USA fordi vi må utdanne mange flygere og teknikere. Dette er tidlig produserte fly som det vil bli svinedyrt å oppdatere når testprogrammet omsider er ferdig, hvis det blir ferdig. Vi bør holde dem ikke-oppdaterte i USA for trening og leie dem ut til andre land. Hjemme kan vi drifte 36 fly på Ørlandet og gå for en tettest mulig integrering med svenska Flygvapnet og anskaffe ca. 20 Gripen, som stasjoneres i Nord-Norge. Her må vi utnytte spredningskonseptet, med én hovedbase og andre flyplasser. US Air Force mener F-35 er for dyr for QRA (Quick Reaction Alert), og da bør vi mene det også. Gripen bør overta QRA, ikke bare fra Evenes men fra vekslende flyplasser. Tett integrering med Flyvapnet, etter Nato-modell, betyr én kommando- og kontrollorganisasjon overlappende med Natos kommando- og kontroll, slik at svenske Gripen vil kunne fly QRA på Norskekysten og norske i svensk luftrom. F-35 brukerland som USA, Storbritannia og andre utvikler nå tette operative samarbeider mellom F-35 og andre flytyper, for å utnytte hver flytypes sterke sider og skjerme de svake. Dette bør Sverige og Norge utvikle for F-35 og Gripen.

Historisk rolle

Prat om nordisk forsvarssamarbeid vil for det meste ende med flere seminarer i Oslo-gryta. En svensk-norsk luftoperativ integrering etter Nato-modell vil få en historisk rolle, og trekke svenskene så langt inn i Natos luftoperative integrering at Sverige vil stå mye friere i sine vurderinger av fullt Nato-medlemskap eller ei.

Ser man perspektivet?

Oslo-gryta planlegger for ca. 50 F-35 på én hovedbase og ytterst lite spredning. Med full integrering vil det handle om ca. 150 fly på fire eller fem hovedbaser og med gode spredningsmuligheter for over hundre av flyene. Ørlandet ligger i Midt-Norge og F-35 har forholdsvis kort rekkevidde. Gripen har lengre rekkevidde og i krise vil det være fullt mulig at et par Gripen, norske eller svenske, raskt vil være innom flyplassene ved Honningsvåg og Hammerfest, Alta, Hasvik, Nordreisa, Tromsø, Evenes, Stokmarknes, Svolvær og andre steder, og på svenske Jokkmokk feltflyplass og på veibaner. Det skal mange seminarer til for å snakke seg bort fra dette.

Nord-Norge trenger mye mer luftvern, fra skulderavfyrte MANPADS og opp til langtrekkende. Igjen vil full integrering med Sverige etter Nato-modell gi store gevinster. Så får Finland bli neste skritt, som vil bety to hundre kampfly på seks eller syv hovedbaser.

Missiler, droner: Fremtiden i nord!

Forsvaret investerte rundt syv milliarder i utviklingen av Kongsbergs NSM/JSM missiler. Av Kongsbergs årlige utbytte går 50,1 prosent til staten som 50,1 prosent eier, men NSM/JSM-andelen av dette forblir i statskassen og går ikke tilbake til Forsvaret. Da utviklingen av NSM/JSM begynte var det motstand i Forsvaret, grunnet kravet om investeringer. Medregnet investeringene, kjøper Forsvaret meget dyre missiler. Hvis Kongsberg vil utvikle et nytt missil innenfor ubåtprosjektet, bør det bli med tyskerne. Forsvaret bør kjøpe til markedspris.

Så bør vi innse at stridsvogner er på vei ut fordi de smadres av moderne presisjonsmissiler. Stridsvognmiljøet i nord må ta utfordringen, glemme panser og bli et ledende missil- og dronemiljø. Her må det penger til; og teknisk støtte og medproduksjon bør ikke gå til Kongsberg men til nord, der et høyteknologisk bedriftsmiljø må bygges ut tett på brukerne. En enestående mulighet for Nord-Norge; som sør mer enn gjerne griper foran nordnorske neser!

Helikoptre: Mer fremtid i nord!

NH90 må termineres. I likhet med presisjonsvåpen og droner kan taktiske helikoptre bli salderingspost for prestisjesaker som prefereres i Oslo-gryta. Nord-Norge må raskt ut med krav: Spesialstyrkene og deler av Hæren må få helikoptre med rekkevidde til å operere fra fastlandet og til Svalbard. Her er det bare én type, AW101 som vi allerede får som nye redningshelikoptre. Det betyr at den meget høye tekniske beredskapen på redningsbasene vil kunne utnyttes. AW101 har også bakluke for inn- og utlasting av snøscootere, ATV-er og annet. Hæren må støttes også med en mindre type, erstatning må finnes for NH90 og teknisk virksomhet bygges ut i nord. Nordnorsk industri må sondere direkte med produsenter, ellers vil Oslo-gryta legge det meste i sør. Det må bli mer enn 40 helikoptre, noe som vil berettige mye produsentvirksomhet i nord.

Hvis nord ikke handler, står interesser i sør klare til å stjele sukkertøy fra barn.