Nord-Norge og handelsavtaler: Et utenrikspolitisk skjebnefellesskap

Vi kommer nå virkelig til å skaffe oss erfaring i «hvor enkelt» det er å reforhandle handelsavtaler i Norges favør, skriver adm. dir. Arve Ulriksen i Mo Industripark.

Vi kommer nå virkelig til å skaffe oss erfaring i «hvor enkelt» det er å reforhandle handelsavtaler i Norges favør, skriver adm. dir. Arve Ulriksen i Mo Industripark. Foto:

Av

Hvorfor er ikke Nord-Norge mer bekymret for markedsadgangen til et av våre største markeder i lys av brexit - og hvor er de nordnorske politikerne?

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.På julaften fullførte britene sitt brexitløp. Samtidig står norsk næringsliv svært nær den nye virkeligheten som treffer oss når Storbritannia forlater EU. Her nord ser det imidlertid ut til at vi overlater «til Oslo» alene å legge premissene og betingelsene for våre eksport- og handelsavtaler. Dette selv om Nord-Norge er den landsdelen som i grunn er mest avhengig av gode handelsavtaler med EU og Storbritannia. Hvor er de nordnorske politikerne i slike utenrikspolitiske spørsmål? Er de allerede «ferdige» med brexit nå som EU og Storbritannia er enige? Det er i så fall skummelt for landsdelen.

I romjula fikk vi med oss at usikkerheten øker på Vestlandet. Fylkesordførerne i Rogaland, Møre og Romsdal og Vestland ba nylig om et brexit-møte med næringsministeren, fiskeriministeren og utenriksministeren. De er meget bekymret for olje- og sjømatnæringene i regionen sin. Det er lett å forstå. For Nord-Norges del burde bekymringene for konsekvensene av Storbritannias brexit minst være på nivå med Vestlandet.

Rundt 25-30000 nordlendinger har sin jobb tilknyttet næringer som er totalt avhengig av god markedsadgang til våre viktigste, nærmeste og best betalte markeder. Politikerne i Nord-Norge bør -og må- interessere seg mer for disse spørsmålene. Politikere fra nord må bry seg mer om utenrikspolitikk da det er i denne sfæren handelsavtaler diskuteres og meisles ut. Er det virkelig slik at vi tar for gitt at Norge uten hindringer skal kunne selge fisken eller industriproduktene til Storbritannia som før, etter brexit?

Uten en handelsavtale, selv med aldri så gode relasjoner, er det ingen selvfølge at våre eksportprodukter sømløst finner veien til det britiske markedet. Det er med andre ord stor grunn til bekymring da dette går rett i kjernen av å realisere verdien av nordnorsk eksport i et av våre største markeder. Politikere og andre som ønsker å utfordre eksisterende markedsbetingelser, leker også etter min mening med ilden.

Storbritannias brexit viser dessverre at vi ikke kan ta for gitt at vi kan selge våre industriprodukter eller fisk ut av landet. Eksporten fra Norge til Storbritannia - som er et av våre viktigste eksportmarkeder - beløper seg til årlig rundt 35 milliarder kroner. Her er varer fra Nord-Norge kraftig representert. Det er nå forhandlingsslaget mellom Norge og Storbritannia står, hvor Norge kjemper for å kunne beholde vilkår for markedsadgang på et minst like bra nivå som før brexit. Dette er langt fra noen selvfølge.

Uten en god og langsiktig handelsavtale med Storbritannia, kan mange trygge arbeidsplasser her nord over natten bli svært utrygge. I denne forhandlingsfasen håper jeg at også regionale politikere, så vel som folkevalgte representanter på Nord-Norge benken og media fra nord, setter søkelyset på - og vurdere konsekvensen av - hva et nei til markedsadgang for en håndfull britiske oster kan få for industri- og fiskerinæringen i Nord-Norge. Dette er det viktigste handelspolitiske spørsmålet på flere tiår Norge står overfor, og vi må kunne forvente at vår landsdel nå sender tydelige styringssignal til regjering og Storting som minst er på linje med Vestlandets bekymringer. Vi snakker om mulige konsekvenser for selve ryggraden i nordnorsk næringsliv.

Norge vil komme til å merke mer enn de fleste land konsekvensene av at Storbritannia forlater EU. Omtrent 66 prosent av Norges fastlandseksport går til EU. Vi kommer nå virkelig til å skaffe oss erfaring i «hvor enkelt» det er å reforhandle handelsavtaler i Norges favør. EØS-avtalen er selve grunnmuren for Norges markedsadgang til Europa. Denne fungerer meget godt, og jeg møter ingen i næringslivet som er komfortabel med den nye utfordringen som britenes brexit vil kunne få for arbeidsplasser og selskaper her hjemme.

Forutsetningen for bosettingen i Nord-Norge er våre naturressurser og råvarer. Naturressurser som oftest utnyttes via vår fornybare vannkraft og prosessindustri, som på sine områder er best og grønnest i verden. Vår sjømatnæring er også i verdensklasse. Felles for disse næringene er at de er i tet som følge av klok og langsiktig forvaltning. Men vi er også sårbare da produktene fra disse næringene har sitt største og viktigste marked utenfor landets grenser. Sammen med reiselivsnæringens suksess i nord, har vi det til felles at de utenlandske kundene er avgjørende for suksessen.

Selv om forvaltningen av internasjonal handel faller inn under utenrikspolitikkparaplyen og dermed tilligger regjering og Stortinget, blir det store spørsmålet; hvorfor deltar regionale forvaltningsmyndigheter i nord og nordnorske folkevalgte såpass lite i debatten om handelsavtaler?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken