Bosetning og sikkerhet er to sider av samme sak, og ingen andre steder er dette viktigere enn i et Nord-Norge som folk nå rømmer fra. Dette må danne bærebjelken i en tid der stort sett alle politikere er enige om at Norge må skjære ned på offentlig forbruk - unntatt Forsvaret. Og i samme åndedrag: Forsvaret av Nord-områdene.

Svaret på alle de fagre løfter kommer med fremleggelsen av statsbudsjettet om knapt fire ukers tid. Det store spørsmål er hvor mye Forsvaret skal tilgodesees med og om Nord-Norge får en andel som gir uttelling i bedre sikkerhet og dermed også trygghet for folk som bor her nord.

Utgangspunktet er ikke akkurat lovende. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram møtte 30. august med tomme hender de forsvarsansatte i Maritim Helikopterving på Bardufoss. De er fratatt sin eksistens i og med at Norge har sagt opp avtalen om NH 90-helikopteret og skal levere tilbake de 13 stk helikoptere som er levert. Vi risikerer at over 100 svært kompetente fagpersoner på Bardufoss rett og slett pakker kofferten og forsvinner sørover de også.

Skulle så galt skje at denne kompetansen forsvinner, står vi foran en situasjon som nesten kan sammenliknes med nedleggingen av Andøya og Bodø flystasjoner. Bardufoss er en rød tråd for forsvarssaken. Maritim Helikopterving skal og må bestå på Bardufoss – men først om fem år eller mer vil det komme passende helikoptere nordover. Det er dette tidsgapet de ansatte må sikres meningsfylte oppgaver i. De kan ikke henvises til diverse løsoppgaver som vask og maling av tomme hangarer.

Vi vet mye om hvordan forsvarsbudsjettene fra nå av må økes. Det er ikke lenger nok med to prosent av Brutto Nasjonalprodukt (BNP). Generalsekretær Jens Stoltenberg har signalisert en økning opp mot tre prosent. Hva dette betyr for Norge finner vi lett svaret på i tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens langtidsplan for forsvaret for perioden 2020 – 2024.

Hans plan hadde fire såkalte ambisjonsnivåer. Det første for å møte den reelle sikkerhetssituasjon (A) slik den fortonet seg da planen ble skrevet i 2019, og så det aller laveste, «tilpasset nasjonal evne» (D). Solberg-regjeringen og Stortinget vedtok selvsagt det siste som det billigste.

Forsvarsbudsjettet for 2022 er på 69 milliarder kroner, etter en økning på 4,3 milliarder fra 2021. Men det var før Putins Russland gikk til krig mot Ukraina den 24. februar. I dag kan vi bare med en gang ta frem daværende forsvarssjef Bruun-Hanssens ambisjonsnivå A, som innebærer et forsvarsbudsjett øket med 25 milliarder kroner innen 2028. Her er hva Bruun-Hanssen skriver i sin innstilling:

«Det er bare strukturalternativ A som møter de samlede utfordringene i sikkerhets-situasjonen på en tilfredsstillende måte. Alternativet styrker den nasjonale evnen til tilstedeværelse og reaksjonsevne i våre nærområder. Det sikrer en troverdig evne til mottak og beskyttelse av allierte styrker i Norge og våre nærområder».

Og videre: «Alternativ A gir et forsvar som har nødvendig styrke til å kunne bidra til å bevare stabiliteten i nordområdene, og er forsvarssjefens anbefaling for den videre styrking av Forsvaret. Utviklingen i sikkerhetssituasjonen peker i retning av ytterligere tilspissing snarere enn oppmyking. Forsvarets forskningsinstitutt har anslått at det trengs ytterligere 75 milliarder kroner over de neste 20 årene for å realisere gjeldende langtidsplan. Forsvarssjefen støtter disse vurderingene»

Her er hva forsvarsjefen regnet med av materiell for disse midlene: 52 kampfly (F -35A), 6 overvåkningsfly av typen P-8 (fem i dag), åtte fregatter ( i dag er det fire), fem ubåter,17 kystvaktfartøyer – og så av særlig relevans for Bardufoss: 24 maritime helikoptere (en fordobling fra i dag) og 34 taktiske helikoptere for Hærens bruk. I dag er det 18 stk Bell 412. I tillegg kommer viktig missilbasert luftvern.

Etter at regjering og Stortinget fra 2012 la ned de vitale flybasene Bodø og Andøya og i tillegg solgte Olavsvern i Tromsø er det meget viktige spørsmål om hvordan skal det nye forsvaret i Nord-Norge bygges opp og på hvilke baser.

Men det finnes ikke noe valg. NATO og alle våre allierte forutsetter en raskest mulig oppbygging av forsvarsevne og kapasiteter. I tillegg til Evenes flystasjon må både Andøya og Bardufoss inn med full tyngde sammen med Ramsund og Tromsø på sjøforsvarssiden.

Forsvarssjefens A-alternativ fra 2019 er dessverre heller ikke tilstrekkelig i dag. Trolig må vi opp i årlige forsvars budsjetter på over 100 milliarder kroner mot de ca. 70 milliarder i dag. Det er en enorm utfordring for regjering og storting å finansiere et forsvar tilpasset vår sikkerhetssituasjon.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen hadde et annet svært viktig punkt i sin plan, nemlig at alt må gjøres for å sikre kompetansen hos de ansatte med ansvar for et stadig mer høyteknologisk materiell med krevende vedlikehold – og at Forsvaret må gjøre alt for å beholde nøkkelpersonellet. Mister du først noen av disse, så hjelper det ikke med glinsende nytt utstyr.

Alt må gjøres for å beholde og videreutvikle kompetansen på helikoptere på Bardufoss. Det vil være direkte uforstand i tjenesten dersom dagens forsvarssjef og forsvarsminister ikke sørger for at dette blir et ufravikelig krav som må slå gjennom også i forsvarsbudsjettet for 2023. Bardufoss skal utvikles til base for langt større helikopter-avdelinger enn i dag. Det kan du ikke starte med om fem år – men med dagen i dag.

Og løsningen ligger ikke å flytte personellet fra Bardufoss til «løs-oppgaver» andre steder. Oppgavene – vedlikehold av maskiner og komponenter – må flyttes til Bardufoss. Det er tross alt uendelig mye lettere å flytte utstyr enn personell. Det gjelder Bardufoss – og det vil gjelde nær sagt alle forsvarsinstallasjoner Nord-Norge må få.

Bosetning og sikkerhet er to helt avgjørende sider av forsvaret av Nord-områdene.