Det er kommet inn flere innlegg den senere tid omhandlende hvordan Tromsø risikerer å miste vekst og handelsaktivitet, samt at Nord-regionen kan gå glipp av "industrieventyret", hvis vi ikke kaster oss på bølgen av å utvinne råmaterialer og energi for den "grønne" transisjonen.

Det er noe som unngår denne debatten som trengs å belyses, for at det skal være mulig å forstå hva slike ord og oppfordringer egentlig betyr.

Hvorfor er vi egentlig redde for klimaendringer? Dersom litt høyere temperatur var den eneste konsekvensen av co2-utslipp, så ville ikke dette vært et alvorlig problem. Grunnen til at vi er redde for klimaendringene er fordi de setter i gang kaskader av andre effekter i økosystemet.

Vind- og havstrømmer kan forandre lokale klima så fort at arter utryddes raskere enn de klarer å tilpasse seg. Livsviktig habitat for klodens funksjon vil bli truet og havenes kjemi er på vei til å endres. Dette medfører tap av alt fra urskog til korallrev, og andre strukturer som ligger i fundamentet av klodens økosystem.

Av denne grunn så måles også alvorligheten av klimaendringer nettopp i tap av habitat og biodiversitet. Og her skjer kortslutningen:

Vi skal redde habitat og biodiversitet fra klimaendringer - ved å ofre habitat og biodiversitet.

Dette skrikende paradokset må komme til overflaten. Vi kan ikke ofre biodiversitet for å redde biodiversitet. Vi kan ikke ofre habitat for å redde habitat. De eneste reelle løsningene er å forholde oss til alle truslene menneskeheten utgjør samtidig. I sin enkleste forstand: både mot klimaet og mot jordens økosystem ellers.

"Men... kanskje vi ikke må ofre så mye...?". Vi får kanskje mer igjen enn vi ofrer...?

Det prates gjerne som om man bare må gi litt habitat til den store stygge ulven av klimaendringer - så løser kanskje alt seg! Fordi, "vi har jo så masse natur" (i alle fall her i Nord-Norge). "Hva er vel ett fjell til?". "Trusselen fra klimaendringene er jo mye større".

Men visste dere at i dag er bare 2,6% av jordens fauna urørt av menneskelig aktivitet? (Nemetz, 2022). Det er rett og slett ikke så mye igjen å ofre. Det finnes ikke noe vitenskapelig fundament som kan fundamentere en slik tro.

Biodiversitetsfornektelse

Vi har det siste tiåret latterliggjort klimaskepsis og -fornektelse. "Disse menneskene forstår ikke vitenskap". Men pass på: den samme basen av vitenskap ligger bak forståelsen av biodiversitetsproblemet.

Og det er bred enighet om at vi har et enda større problem knyttet direkte til menneskelig aktivitet, enn til de forespeilete konsekvensene av klimaendringer. IPBES rapporten (2019) setter klimaendringene som tredje prioritet bak tap av biodiversitet og land- og havareal. Og WWF's Living Planet Report beregner at klimaendringer truer 10-20% av forskjellige habitater og artspopulasjoner. Menneskelig aktivitet - altså "industrieventyrene" våre - truer over 80% av populasjoner og mangfold.

Hvorfor fornektes disse solide vitenskapelige konklusjonene?

Gruvedrift påvirker allerede 1/3 av jordens landareal på negative måter (Sonter et. al 2020). Og vi må firedoble gruvedriften for å nå bærekraftsmålene til 2040. Dette er synonymt med å sage av grenen vi sitter på. Sammen med tap av natur til fornybar energiproduksjon så utgjør disse to faktorene hoveddriverne for kappløpet mot bunnen.

Og disse oppfordres vi til å aksellerere av biodiversitetsfornekterne.

Dersom man skal fornekte biodiversitetsproblemet så er det heller ikke rasjonelt å tro på klimaendringer. Disse to kommer i samme vitenskapelige pakke. Om et par tiår vil verden se tilbake med kanskje enda større undring og forakt på dem som fornektet den direkte trusselen mot naturen som vår aktivitet gjorde, til fordel for fokuset på én utvalgt underkategori.

Fordi, denne økologiske katastrofen vil gjøre seg bemerket lenge før klimaendringene rekker å utøve sitt virke. For eksempel, når vi ikke lenger får produkter som krever insektspollinering. Når klimaendringene da omsider kommer, så vil vi ikke disse generasjonene ha fordelen av rikt artsmangfold eller velfungerende økologiske systemer for å tilpasse seg endringene.

Generasjonene rundt år 2100 kommer til å fortvile over fortidens biodiversitetsfornektelse når de står der, med det faktiske klimaproblemet i fanget - og samtidig blitt overlevert et destruert økosystem. For de viktigste verktøyene for å tilpasse seg- og redusere konsekvensene av klimaendringer er nettopp velfungerende økosystemer og rikt artsmangfold.

Vi tar disse verktøyene fra dem i dag ved å fortsette den praksis av naturdestruksjon for vekst som i utgangpsunktet skapte problemet. Bare at nå markedsføres naturdestruksjon ironisk nok som "grønn".

Troen på industri-eventyrene. Ignoranse ovenfor økologi som vitenskap. Skylapper ovenfor gruvedrift som en enda mer ødeleggende industri enn oljeindustrien. Alle disse - ledsaget av et mantra om "vekst, vekst, vekst" - vil brolegge veien til økologisk kollaps, med gode klimaintensjoner.

Debatten må løftes til et høyere nivå.