Hva vet vi om statsbudsjettene de neste årene? Ganske mye allerede. Budsjettene vil ikke vokse som før. Kampen om kronene hardner til.

Stadig mer vil gå til forsvar, beredskap og helse. Andre sektorer i samfunnet vil måtte dempe sine forventinger. En av dem er samferdsel.

Det betyr også at de valgene som tas i dag får desto større betydning for prioriteringene om fem og ti år. Og hvis noen, basert på landsdelens egne og frivillige valg, spør hva vi skal leve av i Nord-Norge fremtiden, hva blir svaret da? Det må være at vi skal leve av store fossildrevne fly som letter og lander på nye storflyplasser, i en landsdel der folketallet går ned.

For la oss se litt nærmere på hvor de store pengene til statlige investeringer går i Nord-Norge: Det sprøytes nå inn minst 20 milliarder kroner i tre nye storflyplasser i landsdelen.

Dette er så enorme summer at mange sliter med å ta det inn over seg. Normalt sett tilsvarer det i sum de totale investeringene til veier i Nord-Norge over en periode på mange, mange år.

I tillegg vil det påløpe mange milliarder i forventede kostnadsoverskridelser. Det er normen i offentlige byggeprosjekter. Priser på stål, sement og byggematerialer har eksplodert og vil fortsette å stige i kjølvannet av krig og konflikt i Europa.

Ingen bør derfor bli overrasket om prisen på disse flyplassprosjektene de neste årene øker med over 50 prosent, kanskje mer.

Det vil øke faren for at investeringene i Evenes, Rana og Bodø blir så gigantiske at de vil fortrenge mye annet innenfor samferdsel i Nord-Norge i mange år fremover.

Når fylkespolitikerne nordfra nå reiser til Oslo og forlanger elektrifisering av Nordlandsbanen og dobbeltspor på Ofotbanen, vil det være for døve ører. Pengene er jo allerede brukt opp på rullebaner.

En annen konsekvens er forresten unngåelig; småflyplassene i Mosjøen og Sandnessjøen blir lagt ned når passasjergrunnlaget flyttes eller simpelthen forsvinner. Hva den langsiktige virkningen blir for næringsliv og bosetting på Helgeland, gjenstår å se.

Evenes er en historie for seg selv. Det blir nå et massivt militært milliardsluk til tross for at infrastrukturen for overvåkingsfly allerede var på plass på Andøya.

De to andre prosjektene er sivile. De ble unnfanget da Erna Solberg reiste rundt med statskassen for å vinne lokalvalg og redde stortingsmandater i Nordland. Det gikk dårlig. Men hun etterlot seg underfinansierte prosjekter som Støre-regjeringen har arvet og nå sliter med å finne penger til i konkurranse med andre formål.

Samtidig ser vi hvordan andre store prosjekter i landsdelen går en usikker fremtid i møte. Ny E6 mellom Fauske og Narvik er allerede utsatt. Det samme gjelder byvekstavtalen i Tromsø og E45 mellom Alta og Kautokeino.

Flere andre kostbare tiltak kan bli satt på vent eller få barbert budsjettene. Hålogalandsveien fra Harstad og sørover mot Vesterålen kan være et av dem, selv om det er en viktig næringsvei. Og var jeg ordfører i Narvik var det godt mulig jeg mistet nattesøvnen nå.

Tunnelen som skulle erstatte E6 gjennom malmbyen er skjøvet ut i tid. Og ennå har vi ikke kommet til de forferdelige fylkesveiene og tunnelene i Troms og Finnmark som har et etterslep på 15 milliarder kroner.

Det er selvfølgelig mye morsommere å bygge nytt enn å ta vare på det vi allerede har. Men det er nøyaktig det som nå innhenter landet.

Mange vil rope opp om at alt dette er å sette ting i nord opp mot hverandre. Lokale maktmiljøer forventer at redaktører skal stå på geledd og heie på alt av svakt begrunnede tvangstanker som slår rot i landsdelen. Herunder den feilslåtte forestillingen om at vi har råd til alt og at det ene aldri utelukker det andre.

Nord-Norge består kun av 480.000 mennesker. De fleste vil si at det er mer enn nok nordlendinger så mye spetakkel som vi steller i stand. Og vi glemmer for lett at det finnes 5 millioner nordmenn utenfor Nord-Norge som også skal ha sitt.

Det stiller ekstra stenge krav til prioriteringer. Hvis det skal ha noen mening at Nord-Norge skal stå samlet, må man jo først identifisere prosjektene som gir størst nytte.

Særlig viktig blir dette når en ny trend er at lokalt næringsliv og andre grunneiere - som kommune selv - må bidra mer i samferdselsprosjektene, slik man nå ser med Fornebobanen. Det kan være dårlig nytt for en nordnorsk landsdel med mangel på privat kapital og investorer.

I Aftenposten skriver Oslos byrådsleder Raymond Johansen at vi ikke lenger kan oppføre oss som nyrike og sløse bort penger. Johansen har helt rett i at dagens Nasjonale Transportplan er et fantasiprodukt som bør legges bort i en skuff.

Spørsmålet er om Regjering og Storting kan lære seg å si nei til høye skrål fra lokalpolitikere, lobbyister og næringsforeninger som drar i flokk og følge til Oslo med et sugerør til staten i kofferten.

Særlig i Nord-Norge sliter man med strategiske veivalg å ta inn over seg hva den nye dyrtiden med stramme statsbudsjetter betyr.

I sum kan landsdelen ha påført seg et problem når festen er over og alle eggene ligger i samme kurv. Særlig når investeringsbeslutningene er tatt og takstameteret har begynt å gå. Alle vet hvor resten av Norge vil peke når klageropene neste gang gjaller fra en landsdel som sier de er glemt og forsømt.

Har ikke Nord-Norge fått sitt? Jo, i grunnen har vi jo det.