Men trusselbildet forstås dårlig i nord. Man skulle tro at nettopp nordlendingene skulle se trusselen i kvitauet og tenke kaldt og klart. Men nei. Problemet kan belyses ved to aktuelle saker, den evigvarende om Vardø-radarene og den brennaktuelle om USAs atomubåter i havn ved Grøtsund/Tønsnes:

Mange i Vardø og omegn opplever utrygghet om følge av Vardø-radarene. Resonnementet er at disse vil være blant de første målene i en krig, og kanskje bli ødelagt med atomvåpen. Dette har nok noe for seg i en storkrig der hele Europa og trolig også USA vil være involvert, men da vil det være like utrygt å bo i Flekkefjord som i Vardø. Det er mye mer sannsynlig med en begrenset krig, kanskje et forsøk på å ta deler av Nord-Norge for å styrke stillingen utover i Atlanteren, eller bare et større eller mindre raid for å fremtvinge norsk ettergivenhet. Men her vil Vardø-radarenes store betydning ha den motsatte effekt av det man frykter.

Vardø-radarene er av meget stor betydning for Nato og USA. Det er helt utenkelig at alliansen passivt vil godta at radarene ødelegges. For USAs del vil slik ettergivenhet i tillegg innebære at Kina, Iran og andre kan tolke passiviteten som svakhet, og følgelig prøve seg andre steder i verden. Ikke under noen omstendighet vil USA risikere noe sånt. Dette er godt forstått i Moskva. Følgelig vil et begrenset angrep eller raid bli styrt utvetydig godt unna Vardø-radarene, fordi Moskva vet at det ikke vil være mulig å begrense operasjonene hvis radarene angripes eller trues. Vardø vil være et av de tryggeste stedene å bo i hele Nord-Norge.

Det samme resonnementet gjelder selvsagt for ubåthavnen ved Grøtsund/Tønsnes. Det er helt utenkelig at USA passivt vil godta at dette viktige anløpsstedet angripes. Et angrep vil slippe ånden ut av flasken og Moskva vet at de da vil få tilbake med skyhøye renter. Havnen er trygg. Faren for ulykker er også dramatisk overdrevet. I over 60 år har atomubåter anløpt havner over store deler av verden mer enn ti tusen ganger. Det har vært noen ganske få mindre uhell, men ingen av dem har hatt konsekvenser av betydning.

Nå er det selvsagt langt fra alle i nord som deler den irrasjonelle frykten. Men hittil har de som har tatt til motmæle ikke klart å formulere poenget; hvorfor radarene og ubåthavnen ikke er opplagte mål. Det har man nok merket seg i Moskva der språkkyndige sitter og leser norske aviser hver bidige dag, Nordlys inkludert. Hvis nordlendingene ikke erkjenner disse tingene, inviterer de til press som vil søke å utnytte den irrasjonelle utryggheten. Like viktig er at feiltolkningene skaper et ugreit bilde og bidrar til at debatten mangler fokus på de reelle truslene. Her bør man gripe fatt, og stille langt klarere og bedre begrunnede krav til regjering og storting enn det man gjør i dag.