«Noen burde tatt livet av drittkjerringa.» Dette er bare et av mange sitater som daglig leder i Tromsø Sentrum AS mottok i løpet av fredag.

Ting som «hun islamiserer jula», «muslim faen», «brune helvete», «burde brennes på bålet» eller «reise tilbake til der du kom ifra», «tenk at ordfører lar en stygg svarting få styre byen - han burde kneble ho». Disse og mange flere er meldinger som en engasjert person i Tromsø får fra innbyggerne i vår by, en by som ønsker å se på seg selv som inkluderende, tolerant og mangfoldig.

I tillegg er det kommentarer som er åpenbart homofobiske, kanskje siden sakens kjerne dreier seg om verdispørsmål knyttet til likekjønnet samliv.

I det hele tatt å offentliggjøre utsagn som det ovenfor gjør at jeg føler meg ille, men dette er så grovt at det kan ikke børstes under teppet. Dette skjer i Tromsø og alle bør vite om det.

Det som har skjedd siden saken om Frelsesarmeens rolle ved tenninga av julegrana på torget ble kjent gjør meg svært trist, og nå må jeg be mange i Tromsø om å roe seg ned og tenke seg godt om i sine kommentarer og vurderinger rundt denne saken. Både journalister, redaktører og våre fremste politiske ledere bør sette seg ned og reflektere over hva og hvordan dette skjedde. Ta gjerne en legitim diskusjon, men dette har gått fullstendig av sporet.

Bakgrunnen var at prosjektet Julebyen Tromsø, som styres av Næringsforeningen i Tromsøregionen, Visit Tromsø og Tromsø Sentrum har som en del av sitt prosjekt å arrangere den tradisjonelle julegrantenninga på torget. En gammel og fin tradisjon for byen. Mye har skjedd siden denne tradisjonen først startet opp, og blant annet har samfunnet utviklet seg mye på områder innen likestilling, inkludering og ikke minst aksept for ulike legninger.

En av de sentrale aktørene i tradisjonen rundt tenninga har alltid vært Frelsesarmeen. En organisasjon som jobber og bidrar til de svakeste i samfunnet, og vi har alle sammen stor respekt for det arbeidet de gjør. Samtidig er de en organisasjon som på noen områder er svært i utakt med samfunnet for øvrig, ikke minst innen arbeidslivets rett til likestilling mellom mennesker med ulike seksuelle legninger. Bare mennesker som lever etter deres fortolkning av bibelen, det vil si ekteskap mellom mann og kvinne, kan arbeide hos dem som soldater eller offiserer.

De har anledning til dette igjennom et unntak i lovverket som sier at religiøse organisasjoner har anledning til å fravike likestilling på dette punktet. Dette medførte blant annet at i 2021 måtte en offiser i Frelsesarmeen slutte i sin stilling som offiser når hun valgte å leve livet sammen med en annen kvinne. Senest 30. september 2022 stadfestet deres internasjonale ledelse at dette punktet ikke ville bli diskutert på nåværende tidspunkt, og dermed opprettholder de en praksis som er helt i strid med arbeidsretten for øvrig i Norge. Den norske ledelsen snakker dette bort og viser til at de er en internasjonal organisasjon.

Når prosjektledelsen i Julebyen har tatt sine valg i forkant av arrangementet, så må de som organisasjoner alltid vurdere sine samarbeidspartnere i ulike situasjoner. De er pliktige til å gjøre sine vurderinger rundt kjernespørsmål som likestilling, inkludering, mangfold og flere grunnleggende etiske spørsmål for å vurdere om det de skal stå frem med er i tråd med deres egne organisasjoners verdisyn.

I tillegg er det flere organisasjoner som har tatt kontakt og ønsket å være involvert i arrangementet, også igjennom appeller. Dette kunne medføre at man fremstod som man lot noen komme til ordet, men ikke andre. Etter sin totalvurdering har de derfor ønsket at Frelsesarmeen gjerne kunne være involverte i arrangementet som tidligere, men ikke gjennom appell. Dette har vært kommunisert til Frelsesarmeen i forkant og det har aldri vært snakk om at Frelsesarmeen skulle ekskluderes.

Så burde prosjektledelsen forstått at dette ville skape reaksjoner, og derfor ha vært bedre forberedt på hvordan dette skulle kommuniseres. I tillegg skulle nok slike politiske verdispørsmål vært diskutert i sine respektive styrer i forkant, slik at hele organisasjonen stod bak budskapet.

Når man innså hvor store reaksjoner dette skapte, så har man, i tråd med det de fleste ønsker, avtalt møte mandags morgen med Frelsesarmeen for å se om man kan finne en løsning som alle kan stå sammen om. Det møtet og de prosessene må nå få gå sin gang, og så må vi forøvrig gjerne ha en konstruktiv debatt rundt kjernen i den saken og diskutere hvilke forum man mener er rett og riktige for å vise sine standpunkt.

Men det jeg ikke kan akseptere, hverken som styreleder i Tromsø Sentrum AS eller som medmenneske i Tromsø, er det som skjedde i kjølvannet av denne saken. Som jeg har vist, så er det tre organisasjoner med tre ledere som står sammen om Julebyen. Nordlys velger å fokusere nesten utelukkende på én person i denne saken, og hennes ansikt blir brukt alene i de fleste av oppslagene og fokuset blir nesten ensidig på henne.

Dette medfører så et enormt press på henne med påfølgende kommentarer i kommentarfelt, sms, e-poster og tilbakemeldinger som går på hennes person, kjønn, hudfarge og antatte religiøse bakgrunn. I tillegg til forferdelige karakteristikker, så kommer det trusler og hets.

Dette er ikke greit og ikke et Tromsø jeg kan stå inne for. Vi må gjerne være uenige i avgjørelsen prosjektlederne tok, og vi må gjerne diskutere dem. Men måten både media og ledende personer uttaler seg i ulike fora, hvordan fokuset blir på en enkeltperson og hvordan mange viser sitt engasjement, så fremstår dette så sterkt og så voldsomt at det virker legitimerende på de som går enda lenger.

Når en engasjert person i Tromsø by ikke tør å gå hjem om kvelden fordi man er redd for hva som kan skje, da bør vi alle stoppe opp og tenke oss om. Er det slik vi vil ha det?

Styret i Tromsø Sentrum AS kjente ikke til denne saken i forkant av at det ble kjent igjennom media, og når det kom ut så var jeg også i stuss. Dette var en ukjent problemstilling for meg og jeg måtte lese meg opp på problematikken. Jeg står så helt inne for at man har valgt å sette grunnleggende likestilling og arbeidsrettigheter på dagsorden, og jeg er glad for at jeg jeg har lært mer om en urettferdighet jeg ikke visste om i vårt ønskede likestillingssamfunn.

Jeg vet også at likestilling og rettigheter for alle utsatte grupper har vært utviklet igjennom historien ved at man har brukt symbolviktige arenaer for å vise sitt engasjement. Noen ganger må man kanskje tørre å utfordre tradisjoner for å skape debatt og endring.

Om det så var riktig å gjøre det i dette tilfellet er jeg ennå usikker på, men når jeg ser mengden av homofobiske og rasistiske kommentarer og trusler som er kommet, så tror jeg nok at Tromsø ikke er kommet så langt som vi trodde og ser at tanken bak kanskje var på sin plass.

For egen del har jeg ikke ikke konkludert med noe, og vil bidra til å løfte diskusjonen både internt og med eksterne partnere, men jeg kommer aldri, aldri til å akseptere hetsen og trakasseringen som et medmenneske som kun ønsket å bidra i sitt arbeid rundt grunnleggende menneskerettigheter fikk og fortsatt får av innbyggerne i Tromsø by. Det må stoppe nå.

Så ønsker jeg at alle i Tromsø samler seg på torget til tenninga av julegrana. Vis at alle er velkomne i byen vår, uansett legning, kjønn eller kulturell bakgrunn. La det være en arena for varme og medmenneskelighet, og legg gjerne igjen noe i grytene til Frelsesarmeen.