Veita er ikke et prangende kjøpesenter. Det er en beskjeden 80-talls-konstruksjon i nøktern størrelse med nyttige butikker på tre plan. Det ligger i hjertet av Tromsø. Minisenteret er innbydende for alle som liker det enkelt og oversiktlig.

Her sitter jeg en fredags ettermiddag med Nordlys sin politiske redaktør. Vi drikker ujålete kaffe og vi snakker om Russland, om Nordkalotten, om Senterpartiet og om fylkeskommunen.

Skjalg Fjellheim – en tidvis kontroversiell, men svært respektert og dyktig nasjonal samfunnsdebattant – inviterer mennesker fra alle partier, næringer og samfunnslag til slike kaffesamtaler. Han liker å få ulike blikk på Tromsø, på Norge og på verden. Slik former han ordene og meningene som leses av oss i nord og menneskene lengre sør i landet vårt.

Jeg har akkurat besvart hans spørsmål om hvorfor Senterpartiet er i trøbbel, når jeg hører en mann fra nabobordet rope: Ring 113! Hjelp! Ring 113!

Jeg bruker noen sekunder på å oppfatte situasjonen. Mannen står bøyd over en annen mann liggende med krampetrekninger på gulvet. Vi forstår raskt at det kan være et sterkt epilepsi-anfall. Han som ba om hjelp sikrer hodet, passer på luftveier og får mannen i stabilt sideleie. Jeg er i samtale med 113. Fjellheim veksler mellom å hjelpe mannen på gulvet og å organisere med ansatte i Veita-kafeen om hvor ambulanse-personalet enklest kommer til.

I ni minutter føler vi at vi holder et annet menneskes liv i våre hender. Vi gjør bare det alle i Norge ville gjort. Hjelpe, ringe, organisere. Jeg har den enkleste jobben. Mellommann mellom livredderen og 113.

Damen på 113 gir oss vennlige og tydelige instruksjoner. Det er varme fra en helsearbeider og ledelse fra en general i en og samme stemme. I en periode puster den liggende mannen dårlig og får ikke ut sitt eget spytt og oppkast. Hun forklarer med myndig stemme hva vi skal gjøre.

Jeg overbringer etter hvert navnet til mannen i krise til henne på andre siden av telefonsamtalen. Jeg vet at hun leter i ett av Norges sterkt personvernsregulerte registre for å finne mest mulig pasientinformasjon til de som snart skal komme å ta vare på ham.

Ni minutter etterpå – ikke nitti minutter eller ni timer – kommer ambulansepersonalet til. Det er to unge kvinner i rødt. Men det er ikke det jeg ser. Jeg ser helse-Norge komme for å redde et menneske i krise. Og for å overta jobben tre usikre, famlende menn har ivaretatt de siste ni dramatiske minuttene.

De har full kontroll - disse englene i røde uniformer. De jobber intenst med pasienten og bruker all sin kunnskap og omsorg for å gi han den tryggheten han trenger der og da på gulvet, i et kjøpesenter, i en mellomstor by, ganske langt nord i verden.

Vi går tilbake til kaffekoppene våre. Vi er ferdig med både Russland og Senterpartiet og Nordkalotten. Vi er begge dypt berørt av det vi akkurat har vært vitne til, og deltakere i. Vi har sett landet vårt på det aller, aller beste. Landet der alle vet at nummeret er 113. Landet der vi allerede i grunnskolen lærer hva vi skal gjør om noen får slike anfall. Landet der alle i akutte kriser stiller opp og gjør som best vi kan, men som vet at det er et profesjonelt helsesystem som raskt kommer til unnsetning.

Landet der frivillig sektor, enkeltmennesker, fellesskap og stat lever i et dypt og rotfestet og uskrevet samfunnskontrakt. En symbiose med navnet - den norske modellen.

Byen der et universitetssykehus er ni minutter unna et menneske i krise. Vi reflekter over hvor vanvittig heldig og privilegert vi er vi som bor i Tromsø. Det er ikke sikkert dette hadde gått like godt om vi var i Gryllefjord eller Grovfjord denne fredags ettermiddagen i juni.

På veien hjem tar jeg meg i at jeg enda oftere må takke for at jeg er akkurat der jeg er. I ett av verdens beste, rikeste og mest demokratiske land. Som har universitetssykehus og lokalsykehus spredt utover hele kongeriket. Som har utstyrt Nord-Norge med et verdensledende universitet på flere grener innen helseforskning. Som har fastleger til sine innbyggere, som tar vare på sine eldste og som hjelper oss - enten vi blir psykisk syke eller rammes av akutte helsekriser.

Jeg vet at systemet har sine feil og mangler. Men jeg er først og fremst dypt takknemlig for å bo akkurat her. I Tromsø, i Nord-Norge, i Norge.

Min lille del av dette dramaet var ikke større enn at jeg klarte å ringe 113. Men jeg klarte akkurat det fordi noen i år etter år etter år har prentet inn i hodene at det er det vi skal gjøre. Og når vi gjør det svarer helse-Norge og kommer oss til unnsetning.

Dette var bare en liten fortelling. I den store fortellingen om Norge.