Anniken Hauglie, viseadministrerende direktør i NHO - Næringslivets Hovedorganisasjon, er bekymret for at norske pasienter skal få et redusert eller mindre relevant helsetilbud når regjeringen fjerner private bedrifters mulighet til å søke Helfo-godkjennelse (Helseøkonomiforvaltningen) som behandlingsted. Jeg tror bekymringen er større for medlemsbedriftens økonomiske inntjening enn for norske pasienters helse.

Kun et fåtall pasienter har fått et virkelig valg om behandlingsmetode gjennom fritt behandlingsvalg. For det store flertallet er det snakk om behandlingssted og det er en rettighet vi har hatt siden 2001. Den skal ikke fjernes.

Forskrift om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten – FOR-2015-10-29-1232 § 11 gir en liste over hvilke tjenester som kan utføres. Innenfor det somatiske feltet er det begrenset og for de fleste behandlinger er utredning for koronarsykdom og kirurgisk behandling forskningsbasert og så standardisert at resultatet vil være det samme om det utføres av et sykehus eller spesialist med avtale med et helseforetak, eller en bedrift godkjent av Helfo. Igjen – det er behandlingssted det velges i og ikke behandlingsmetode.

Innenfor rus og psykiatri og rehabilitering kan bildet være annerledes fordi det her kan være direkte valg av metode. Det er også her de største utgiftene til behandling er. Men heller ikke dette er en god ordning for de fleste pasienter. For det er ikke slik at det bevilges egne midler til fritt behandlingsvalg. Midlene hentes fra de offentlige sykehusenes budsjetter for psykiatrisk behandling og fører til at færre ressurser kan tilbys den vanlige hjelpetrengende.

Er det da det samme om du får en hofteprotese på et offentlig sykehus eller et behandlingssted med avtale med Helfo? Pasienten får jo behandling de trenger på samfunnets regning, skriver Hauglie. Nei, det er ikke det samme. Det har sammenheng med den arbeidsdelingen vi har i vårt samfunn. En offentlig skattefinansiert sektor med ansvaret for de kontinuerlige velferdstjenester og en privat sektor med ansvaret for periodiske varer og tjenester. Uten en privat sektor kommer det ikke inn ferske skattekroner i den norske velferdsmodellen.

Den store elefanten i rommet er likevel bemanningskrisen i helsevesenet og det offentliges ansvar for utdanning og forskning. Koronakrisen satt et stort søkelys på mangelen på intensivsykepleiere, men sykepleiermangelen er reell for både bachelorutdannede og andre masterutdannede spesialsykepleiegrener også. Om en sykepleier skifter arbeidssted til et privat sykehus er det fortsatt bare en sykepleier, antallet av sykepleiere forandrer seg ikke. Spesialsykepleiere har 50 % av utdannelsen i praksis på et sykehus. I dag bidrar ikke private sykehus og de har heller ikke det omfanget av spesialisert behandling og forskning som behøves for å utdanne spesialsykepleiere (eller legespesialister for den saks skyld).

I realiteten er det ikke valg av behandling som ligger i «fritt behandlingsvalg». Det er behandlingssted og det var alt dekt gjennom fritt sykehusvalg der det kunne velges mellom et stort antall offentlige sykehus og spesialister med behovsprøvde avtaler med helseforetakene. NHOs iver for ordningen med etableringsrett gjennom «fritt behandlingsvalg» bidrar ikke til verken en kvalitativ forbedring av helsetjenesten eller kvantitativ økning av behandlede pasienter. Fritt behandlingsvalg er i virkeligheten et ideologisk ikke-bærekraftig eksperiment fra høyresiden som ikke bidrar til bedre pasientbehandling og heller ikke bidrar til produksjon av helsepersonell som skal utføre oppgavene.