Fiskeri og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen etterlyser i et innlegg i Ytring NRK den 28.10.20 stolthet og entusiasme over oppdretts-industrien som han beskriver som det største næringslivs-eventyret etter oljen. Han mener dette skyldes nordmenns fordommer mot næringen. Han vektlegger særlig lavt klimaavtrykk, god miljøtilstand rundt anleggene, lite bruk av antibiotika og pågående forskning. Han mener nordmenn bør være like stolte av sin oppdrettslaks som franskmennene er av sine viner og oster og italienerne av sine skinker og tomater. Innlegget kunne like gjerne ha vært skrevet av en kommunikasjons-rådgiver i Sjømat Norge, det tegnes et glansbilde av oppdrett mens de negative sidene glemmes. For der er jo en årsak til at nordmenn er skeptiske til næringen.

Økonomisk sett kan vi være enig med ham, norsk laks selger godt selv om lite av inntektene tilfaller samfunnet og kommunene der oppdretterne får benytte vårt felles havområde. Men der stopper også enigheten.

I dag er 90 prosent av råvarene til laksefòret importert, det meste er soya fra Brasil og fiskeolje fra land i Sør-Amerika. Soyaproduksjonen fører til avskoging, klimagassutslipp, blodige konflikter, miljøforurensning og tap av uerstattelige dyrearter. Produsentene av laksefor sier at de kun bruker sertifiserte soya-produsenter for å sikre at soya er dyrket på en bærekraftig måte som ikke bidrar til nedhugging av regnskogen. Dessverre er sertifisert soya ingen garanti for at laksen på vårt middagsbord ikke har bidratt til avskoging i Brasil. Kontrollen med produksjonen er dårlig og smutthullene er mange. Fiskeriministeren skriver at nå begynner det å skje ting innen fiskefòr når det gjelder å produsere en større del av fòret i Norge. Etter over 50 år med oppdrett i Norge er det kanskje på tide at noe skjer med tilgangen på fòr produsert her hjemme?

Miljøtilstanden under og rundt merdene er god eller meget god skriver han. Han refererer nok her til pålagte bunnundersøkelser der man senker ned en grabb som henter opp prøver fra sjøbunnen. Det han ikke nevner er at når nye anlegg etableres, er det nesten utelukkende der strømmen er sterk og helst på steingrunn slik at lakseskitt og fòr-rester ikke blir liggende rundt merdene. Derved blir prøvene nesten verdiløse fordi avfallet er ført bort med havstrømmene og synker til bunns langt fra merdene.

Der er godt over 400 millioner laks i norske merder. Når så mange individer samles, oppstår ofte sykdom som lett sprer seg. Lakselus er i ferd med å utrydde villaksen og sjøørreten i Norge og ILA (infeksiøs lakseanemi) sprer seg også til villaks og kan for fremtiden bli like farlig som lakselus. Bilder av laks som er halvt oppspist av lus, bruk av kjemikalier til avlusing, rømninger og fortrengning av lokale fiskere bidrar heller ikke til å bedre inntrykket av en næring som sliter med å tilpasse seg miljøet.

Fiskeriministre fra forskjellige politiske partier har opp gjennom årene vært mest opptatt av at næringen skulle vokse og bli «den nye oljen», vår nye fiskeriminister føyer seg pent inn i denne rekken. Tiltak for å begrense skadevirkningene på omgivelsene har det vært mindre av. I stortingsmelding nummer 16, 2014 – 2015, antydet daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker at næringen burde kunne femdoble produksjonen frem til år 2050. Kan noen tenke seg hvordan kysten vår vil se ut hvis denne produksjonen skal foregå i åpne merder?

Manglende stolthet er ikke et resultat av nordmenns fordommer, det er et resultat av oppdretts-industriens ødeleggende virkning på vår natur. Det er også en følge av næringens manglende vilje til å erkjenne de faktiske forhold i stedet for å forsøke å skjule dem. Løsningen er åpenbar. Gi oppdretterne en tidsfrist for å legge om produksjonen til lukkede anlegg. Teknologien fins i dag men tas ikke i bruk fordi det er kostbart og profitten blir mindre. Den dagen dette skjer skal vi gjerne stille oss i køen av gratulanter. Med stolthet!