Med stor overskrift i Nordlys blir en omsorgsfull kråkemor i Tromsø fremstilt som en "terrorist". Hun oppfører seg som en skikkelig hønemor og flyr etter folk for å prøve å skremme dem bort fra ungen sin. Den andre ungen skal ha blitt påkjørt.

Folk i nærområdet har klaget til kommunen, som på sin side har beroliget dyrevenner med at kråkefamilien får være i fred. Fugleeksperter som har uttalt seg er også på kråkas side - hun viser bare gode foreldreegenskaper, og det skal hun ikke måtte bøte med livet for.

Ofte er det dårlige erfaringer med mennesker og angrep på egg eller unger som er grunnen til at fugleforeldre kan bli ekstra beskyttende. Det samme gjelder måker, som kan oppleve lovstridig rasering av reir år etter år. De blir ekstra påpasselige, og så er klagene i gang og kravet om å fjerne, drepe, få vekk alt som er i veien for mennesker. Det er ofte menneskets vis når de blir forstyrret av dyr, mens de fleste tåler mye støy og plager fra sin egen art, som kan pågå året rundt.

Det bør være lett å identifisere seg med dyrenes oppofrende og vanskelige kamp for avkommet. Kråker er svært intelligente. De kjenner ansikter og husker hvem som har vært snille mot dem og omvendt. Erfaringer viser at det å gi mat til måker og kråker fører til at de slapper av i forhold til ungene. De forstår at folk som er vennlige mot dem heller ikke vil skade ungene.

Så enkelt er det å unngå de konfliktene som folk klager over hver sommer - måker som foretar skinnangrep og en og annen kråke som gjør det samme. Også gjess og svaner kan markere at de har unger, og enkelte klager på det også. Det er en stor brist i toleransen når man ikke tåler den mest naturlige adferd hos våre naboer i dyreriket.

Kråker er viktige på mange måter. De varsler fare slik at andre fugler kan berge seg, og de rydder opp i avfall og åtsler. Drepes et alfapar vil andre kråker flytte inn i det ledige reviret. Det kan være ungkråker som krever mindre område, slik at den lokale bestanden øker. I hekketiden er kråkene fredet, og naturlig adferd for å sikre avkommets oppvekst er ikke grunnlag for skadefelling.

Fugleliv og hekketid gir glede for mange, mens noen velger å ergre seg. Media kan bidra til mer toleranse for dyr ved å unngå sensasjonsoppslag og negativ omtale av dyr som bare beskytter sine små. Det bør heller fokuseres på hvordan vi skader dyrene med våre handlinger, og hvordan vi kan leve i harmoni med dyrene. Det er oss og våre holdninger det kommer an på.