Som informatiker som er engasjert i faget mitt ønsker jeg jo at informasjonsteknologien brukes til beste for samfunnet. Jeg liker å tro at teknologien i seg selv er nøytral, det handler om hvordan den blir innrettet og hvordan den blir benyttet. Det er valg vi gjør. Digitalisering handler om å ta i bruk informasjonsteknologi. I følge regjeringen.no kan man si det slik: «Digitalisering handler om å bruke teknologi til å fornye, forenkle og forbedre. Det handler om å tilby nye og bedre tjenester, som er enkle å bruke, effektive, og pålitelige.»

Når det antydes at digitalisering virker sentraliserende eller om digitalisering er et argument for sentralisering kan en jo spørre: Må det være slik? Hvis man bruker teknologien «riktig» kan den vel være et verktøy for å oppnå mer desentraliserte løsninger? Likevel ser vi at sentralisering går hand i hand med digitalisering. Det handler om kompetansearbeidplasser, om maktstrukturer og kanskje også om nærhet og demokrati. Hvis vi tar som et premiss at sentralisering er omstridt eller at overdreven sentralisering er uheldig eller uønsket, så er det mitt ansvar som fagperson å si fra hvis vår bruk av teknologien leder den veien.

Vi ser at tjenester og fagmiljøer i offentlig og privat sektor sentraliseres til de store byene eller når man snakker om digitalisering og «nettskyen» – til store selskaper med base i utlandet. Det er jo godt kjent at noen få store selskaper på vestkysten av USA har fått en enorm makt gjennom den programvaren og de platformene vi alle gjør oss avhengige av. Det handler om monopolisering i markedet og om hvem som «eier» data om deg og meg. Det er en utvikling vi godt kunne være litt mer kritiske til.

En trend som jeg har dokumentert tidligere er at over halvparten av landets utlyste IKT arbeidsplasser befinner seg i Oslo-området. Når det gjelder avanserte IKT arbeidsplasser (som krever mastergrad) er sannsynligvis tendensen sterkere. En svært liten andel av IKT-arbeidsplassene befinner seg i Nord-Norge eller distriktene ellers. Se gjerne dette i sammenheng med at man i distriktene ser et betydelig lavere utdanningsnivå (andel personer i arbeidsfør alder som har høyere utdanning) enn i de store byene. Se gjerne dette i forhold til hvor i landet man tilbyr utdanning og da også IKT-utdanning.

Mantraet har vært at man bør samle seg i store (og «robuste») fagmiljøer, gjerne i de store byene. Og så er det lett å tenke at det er greit siden man ved hjelp av digitale verktøy kan levere tjenester ut til distriktene. Det kan f.eks. synes aktuelt når det gjelder utdanning og andre kunnskapsbaserte ting. Men det kan forsterke en trend til at de spennende kompetansearbeidsplassene sentraliseres og når det gjelder utdanning så vet vi (kanskje særlig nå etter COVID pandemien) at fjernundervisning ikke alltid er optimalt. Det er flere som har argumentert for at fjernundervisning ikke kan erstatte tilstedeværelse og nærhet selv om det kan være et godt supplement til annen undervisning. Utdanning er ikke bare teori, det er praksis, problembasert læring og det er sosialisering. Det gjelder ikke minst teknologifagene og profesjonsutdanningene.

Digitalisering muliggjør altså en form for sentralisering fordi tjenestene kan leveres over avstander når de er digitale og når alle har internett. Kan vi dermed si at digitalisering kan ha en forsterkende effekt på sentralisering? Må det være slik? Etter min mening er svaret nei! Teknologien behøver i seg selv ikke å virke sentraliserende. Det er et spørsmål om hvordan vi bruker den og som teknolog vil jeg framholde at vi faktisk har et valg. Digitalisering og IKT kan utmerket godt brukes for å støtte samarbeid mellom fagmiljø og enheter som på hvert enkelt sted ikke er så store. Man trenger heller ikke overdrive mht å samle datakraft og datalagring i enorme datasentra. Det er jo også flere grunner til at vi ikke bør legge alle eggene i en kurv. Det er kanskje mer teknisk utordrende å spre ressursene men er ikke umulig, og er kanskje en vei å gå når vi snakker om energiforbruk og klimautfordringer.

Digitalisering kan være et like godt middel, om ikke bedre, for desentralisering som for sentralisering. Med de riktige «platformene» kan man tenke seg at f.eks. skoler eller andre kompetansetunge institusjoner, som hver for seg er små og som ikke kan ha tung ekspertise på alle områder, lettere kan samarbeide om å løse oppgaver. Det kan muliggjøre flere kompetansearbeidsplasser og utdanningstilbud i distriktene om man vil det. Man kan se for seg nettverk av autonome enheter kan samarbeide og hente ekspertise fra hverandre i stedet for å slå sammen, sentralisere ledelsen og legge ned viktige funksjoner. Vi ser jo for eksempel noen kommuner som går for interkommunale samarbeid i stedet for å slå sammen kommunene. Slike modeller for samarbeid er også nevnt i prosjektet «Fremtidens Distriktsskole«, og kan være akkurat det vi trenger. Det er sannsynligvis også mulig å overføre noen av disse ideene til andre områder enn skole.

For å gjenbruke gamle ord: EDB er kommet for å bli. Det gjelder å bruke den på en god måte.