Under slagordet «Hvilke naturopplevelser ville du savnet mest?» lanserer WWF Verdens Naturfond, Den Norske Turistforening og Norsk Friluftsliv en holdningskampanje der man vil «at hele Norges befolkning skal nominere naturopplevelser de er redde for å miste, for å skape oppmerksomhet rundt viktigheten av å bevare norsk natur». Man vil «ta vår kjærlighet til naturen på alvor og vise fram hvor dyrebar naturen og naturopplevelsene er for oss».

Les også

Hvilke naturopplevelser ville du savnet mest?

Kan dette være noe annet enn utelukkende prisverdig? Det kan da ikke være noe galt i å gjøre oss mer bevisst om hva vi risikerer å miste av opplevelser? Eller har slike kampanjer en skyggeside, nemlig den ensidige oppmerksomheten om oss selv og vår egen nytelse?

Hva bidrar kampanjen med når det oppstår interessekonflikter mellom nordmenns naturopplevelser og hensynet til langt mer utsatt natur andre steder på planeten og menneskers kamp for overlevelse i det globale sør? Og hva med naturens egenverdi? Verdien til den naturen som er utilgjengelig for oss og som vi ikke kan oppleve.

Kort sagt, fremmer ikke en kampanje som dette idéen om at naturen er til for oss?

Dette er selvsagt det stikk motsatte av hva de ansvarlige organisasjonene ønsker å oppnå, men i bunnen ligger en fornektelse av at det finnes slike konflikter. Den kommer ofte til syne i formuleringer om at vi ikke kan ofre norsk natur for å redde klimaet og for å bevare natur og bedre livsbetingelsene for mennesker andre steder.

Men det er å skyve reelle problemer under teppet. Vi ser dem hver dag i konfliktene rundt det grønne skiftet. Kampanjemakerne tilslører denne konflikten ved å sette likhetstegn mellom naturinngrep som bare er drevet fram av økonomiske interesser og de som er begrunnet i rasjonell vurdering av effekter på utslipp til miljøet eller på overforbruk av begrensete naturressurser.

Kampanjen spiller på følelser knyttet til vårt personlige velvære og bruker kjente knep fra reklamebransjen for å få oss til å se verden med lokale og nasjonale skylapper.

Joda, klima er nevnt. Man legger inn en formulering om at «vi må sikre at ikke flere ord som «villsnø» sniker seg inn i vokabularet vårt fordi vi ikke lenger har naturlig snørike vintre». Men er dette hovedproblemet med global oppvarming? At vi får færre døgn da helgeoppholdet i hyttebyene kan krones med en skitur? At skiopplevelsene blir begrenset til kjøring på kunstsnø i alpinanlegget og afterski i baren?

Nei, dette er problemer utelukkende for oss globalt superprivilegerte som fortsatt kan fråtse i natur, ikke for det store flertallet av klodens befolkning.

Mangelen på snø er et viktig fordi den driver enda raskere klimaendringer og har fundamental betydning for arktiske økosystemer, men hvorfor rette oppmerksomheten mot våre negative opplevelser knyttet færre snørike vintre når det er helt andre aspekter ved tapet av snø og is som betyr noe for mennesker og natur?

Denne kampanjen er ikke i tråd med det gode slagordet om å tenke globalt og handle lokalt. Våre tanker må kretse om planetens og menneskehetens framtid, ikke først og fremst om våre egne naturopplevelser. Når det kommer til handling er det selvsagt hva vi kan bidra med i våre nære omgivelser som teller.