I et innlegg i Nordnorsk debatt 20. januar argumenterte jeg for at Ukraina-krisen har endret sikkerhetssituasjonen i Europa gjennom et avgjørende forhold: Russland har demonstrert at landet er villig til å true med storstilt bruk av militærmakt i hjertet av Europa. Makt ble brukt på Krim i 2014 og russiske styrker er allerede i Øst-Ukraina. Maktbruken det nå trues med, er likevel av en helt annen størrelsesorden.

Den faktiske situasjonen er at Ukraina utsettes for militært og diplomatisk press fra sin stormaktsnabo, Russland. Russland krever blant annet at ukrainsk Nato-medlemskap skal blokkeres for all fremtid. Paradoksalt bidrar Russland gjennom sine handlinger til ytterligere å styrke Ukrainas motiv for å søke Natos sikkerhetsgaranti: Frykten for russisk aggresjon.

Skaden på Europas sikkerhetsarkitektur er allerede skjedd, angrep eller ikke. Russland har brutt det som kan kalles Europas grunnlov, nemlig sluttakten fra KSSE-konferansen i Helsinki i 1975. Her bekreftet statene FN-paktens forpliktelse til å respektere hverandres suverenitet og territorielle integritet og til å avstå fra bruk av væpnet makt eller trussel om bruk av væpnet makt.

Min konklusjon var at hovedtrekkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, også i nord, likevel vil bli opprettholdt – men med justeringer. Politikken overfor Russland vil fortsette å operere i spennet mellom beroligelse og avskrekking, mens politikken overfor USA og Nato, som et speilbilde av dette, vil veie integrasjon i allierte strukturer mot avskjerming mot de samme strukturene.

Justeringen vil bestå i en større vektlegging av avskrekking overfor Russland og integrasjon i forholdet til våre allierte. I overskriften er min spådom forsterket til en anbefaling – men jeg kan stå inne også for det: Russlands agering, med mindre vi mot alle odds vil se en radikal kursendring i Moskva, vil tvinge frem disse justeringene i norsk politikk. Min prediksjon vil derfor simpelthen falle sammen med min anbefaling.

I Nordnorsk debatt 28. januar sier mine historikervenner Kari Aga Myklebost og Hallvard Tjelmeland (heretter M&T) seg enige med min korte historiske gjennomgang, men de trekker «den motsatte konklusjonen» med tanke på fremtiden.

Trolig skyldes dette først og fremst at vi er uenige om hva som forklarer Russlands agering overfor Ukraina og derfor også om hvordan Vesten (deriblant lille Norge) bør svare på Russlands utspill. Under det hele ligger en uenighet om hvilke kilder og metode som bør ligge til grunn for å forstå staters handlinger i en konflikt.

I den aktuelle sammenhengen er «Russland» noe helt konkret, nemlig de russiske beslutningstakerne. I dagens Russland er det etter alt å dømme én besluttende «instans» – Putin og hans indre krets. Det er denne instansen jeg snakker om og som omverdenen må forholde seg til.

M&T skriver at man må skille mellom «Russland som ideologisk system» og «landets utenrikspolitikk og statsinteresser.» Det dreier seg, så vidt jeg forstår, ganske enkelt om hvordan man bør forstå bakgrunnen for Russlands agering de siste, for enkelthets skyld, 15 årene.

M&T mener at Russland handler som det gjør fordi Natos ekspansjon østover har gjenopplivet russiske erfaringer om innsirkling og press – en velkjent fortolkning. Slik jeg ser det, bygger dette ikke desto mindre på lite annet enn russisk retorikk. Slikt er sjelden den beste kilden til innsikt i hvordan lederne for et land i en konfliktsituasjon faktisk tenker.

Ikke overraskende, derfor, lar denne fortolkningen seg vanskelig forlike med det Russland faktisk gjør og hittil har gjort, militært og diplomatisk. Om teorien var riktig, burde det vært en slags sammenheng mellom Russlands handlinger og Russlands uttalte mål. Det er det ikke: Er det noen som helst utsikt til at Russlands handlinger, nå og de siste 15 årene, vil ha den effekten man angivelig ønsker, nemlig at Nato «tar et skritt tilbake», som NUPI-forsker Julie Wilhelmsen anbefalte i NRKs Debatten 12. januar?

Det er det ikke – effekten blir med absolutt sikkerhet den stikk motsatte, og helt uavhengig av om Russland faktisk går til ytterligere aggresjon mot Ukraina eller ikke: Nato og USA vil forsterke sitt nærvær i de eksisterende medlemsstatene i Øst-Europa, i partnerlandene Ukraina og Georgia – og i øvrige partnerland som Sverige og Finland. Om Russland følte seg «innringet» før, vil landet nå gå fra asken til ilden – og det fullstendig selvforskyldt.

Så irrasjonelle er neppe Putin og hans menn. Da griper jeg heller til en annen forklaring som i motsetning til «innsirklingsteorien» stemmer bedre med empirien, nemlig at Russlands mål ganske enkelt er å sikre seg en tilstrekkelig grad over kontroll over, i denne omgang, Ukraina. Hva betyr så «i tilstrekkelig grad»? Jo, nok kontroll til at Russland til enhver tid kan gripe inn i ukrainsk innen- og utenrikspolitikk, om nødvendig med makt.

Derfor, «sett fra Moskva», må Ukraina holdes utenfor Nato. Jeg kan selvsagt ta feil. Men denne tolkningen stemmer altså i det minste med hva Russland hittil har gjort og med hva som skjer akkurat nå. Metodisk dreier det seg om det som fra gammelt av omtales som Occams barberkniv («Occam’s razor») – i valget mellom ulike forklaringer bør man velge den som har færrest mulig uavklarte forutsetninger.

Denne forståelsen passer for eksempel som hånd i hanske med det som M&T, med full rett, påpeker har vært en konsistent linje i Putins politikk: Motstanden mot ukrainsk og georgisk Nato-medlemskap. Spørsmålet er bare hvorfor det er så viktig for Russland at disse to landene ikke kommer under Natos sikkerhetsgaranti.

Uenigheten mellom oss forsterkes når det gjelder beskrivelsen av hva som nå faktisk skjer i Ukraina-spørsmålet. Viktigst: M&T synes å overse eller tåkelegge det enkle faktum at vi snakker om én aggressor – Russland, og om ett land som forsøker å utøve sin grunnleggende rett til selvforsvar og søker hjelp til dette – Ukraina.

For M&T synes situasjonen å fremstå som en slags interessekonflikt mellom to parter der begge har legitime interesser og ankepunkter. Jeg vil kalle dette «konfliktrådmodellen» – det gjelder å finne løsninger som begge parter «kan leve med». Dermed kan M&T snakke om at «land som» Storbritannia og USA (angivelig i motsetning til «land som» Frankrike og Tyskland) tar til orde for en åpenbart farlig «eskaleringspolitikk».

Men hvilken «eskaleringspolitikk»? Det å ikke gi etter for blant annet et krav om at Ukraina skal gi avkall på sin folkerettslig garanterte rett til selv å velge alliansetilknytning – er det å «eskalere»? Er det «eskalering» å fastholde Ukrainas rett til selvbestemmelse – selve grunnfjellet for i folkeretten? Er det «eskalering» å ikke gi etter for et ultimatum?

For meg blir det enda mer alvorlig når M&T, tilsiktet eller utilsiktet, argumenterer for en relativisering av folkerettens grunnfjell – staters selvbestemmelsesrett og forbudet mot bruk av makt eller trusselen om bruk av makt. Staters selvbestemmelsesrett er og må være absolutt. Slik vi forventer at andre stater forholder seg til Norge, slik må vi forholde oss overfor Ukraina. Og for å foregripe «what about..»-argumentet: Ett brudd på folkeretten kan ikke brukes til å forsvare et annet.

Hva mener M&T med en kompromissløsning «som både Ukraina og Russland» kan leve med? Russland har allerede annektert Krim, har regulære styrker i Øst-Ukraina – nøyaktig på hvilket punkt er det Ukraina skal vise imøtekommenhet? M&T synes å mene at Ukraina kan finne svaret ved å se på de nordiske lands politikk under den kalde krigen – da disse landene fant «pragmatiske ordninger» overfor Sovjetunionen og førte en politikk som sikret «en god balanse» som virket beroligende på nabomakten som følte seg «innsirklet og presset».

Dette blir så feil som det vel er mulig. Norge og Danmark var i Nato – altså i samme posisjon som Ukraina ønsker å komme, og det var Nato-medlemskapet som ble «balansert» mot diverse «pragmatiske løsninger». Sverige spilte rollen som nøytral – men hadde sikret seg omfattende ryggdekning fra Nato og USA. Finland hadde begrenset handlefrihet i sin sikkerhetspolitikk – men full frihet internt.

Om Ukraina fikk velge, ville de åpenbart foretrekke Norge-Danmark-varianten – medlemskap i Nato med selvpålagte begrensninger. Sverige-varianten ville sikkert også vært ok, deriblant friheten til å melde seg inn i Nato om og når de skulle ønske det. «Finlandisering» er nok den minst attraktive opsjonen, men likevel trolig akseptabel: Under den kalde krigen annekterte ikke Sovjetunionen en del av Finland, og sovjetiske styrker opererte ikke på finsk territorium.

M&T mener det gjelder å støtte opp under «krefter» i Ukraina som går inn for «pragmatiske ordninger, slik det for eksempel er foreslått i Minsk 2-avtalen.» Har de lest Minsk 2? Står det ikke i pkt 10 at alle fremmede styrker og leiesoldater skal ut av Ukraina, eller i pkt. 9 at Ukraina skal få tilbake full kontroll over hele sin grense mot Russland? Hva er de andre «eksemplene» på mulige «pragmatiske» ordninger som den ukrainske regjeringen motsetter seg? Finnes det i det hele tatt et eneste legitimt russisk ankepunkt mot Ukraina?

Et hjertesukk til slutt: Skuffende nok slutter M&T seg til koret av kommentatorer som fremfører det svakeste av alle tenkelige argumenter: Å anklage sine meningsmotstandere for å ødelegge debatten. Akkurat dette argumentet har én uheldig sideeffekt – det truer med å ødelegge debatten.

Om de mener at jeg selv eller andre bruker sviktende premisser eller trekker dårlige slutninger – overbevis oss og leserne gjennom argumentasjon, ikke gjennom å fremstå som krenket eller misforstått. Om jeg eller andre skulle ha karakterisert noen som «apologet» for russiske handlinger – vis i så fall at karakteristikken er feil. Men la meg da først minne om at en «apologi» ganske enkelt betyr en forsvarstale eller en unnskyldning, og en «apologet» er en som fremsier noe slikt.

For meg fremstår det som at M&T i sitt innlegg leverer en «forklaring» på Russlands fremferd som, enten dette var meningen eller ikke, glir over i et forsvar, altså en apologi. For meg fremstår de altså som apologeter. Forklar meg, med argumenter, hvor jeg tar feil.

Selv har jeg i gjentatte avisinnlegg de siste to ukene levert apologier for Natos linje i Ukraina-saken, av den enkle grunn at jeg mener denne linjen er den eneste riktige. Kall meg jeg gjerne Nato-apologet i denne saken, det kan jeg stå for.