For første gang på 20 år legger regjeringen nå før jul fram en stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Jeg mener det er nødvendig løfte fram disse gruppene i samfunnet, styrke kulturene deres og vise fram minoritetens betydning for vår felles kulturarv.

Felles for de nasjonale minoritetene er at de har en lang historie i Norge. Likevel ble de lenge ikke regnet som en del av det norske fellesskapet. Tvert imot ble minoritetsgruppene sett på som en fare, og myndighetene utsatte dem for et sterkt assimileringspress eller en effektiv ekskluderingspolitikk. Følgene er at de nasjonale minoritetenes kultur og språk har blitt svekket. Negative erfaringer med storsamfunnets institusjoner har ført til at flere har lav tillit til myndighetene. Noen er også redd for å være åpen om sin bakgrunn av frykt for hets og stigmatisering.

Jeg ønsker å nevne spesielt tre sentrale utfordringer vi ønsker å ta tak i:

Behov for økt kunnskap om minoritetene

Det er lav kunnskap om de nasjonale minoritetene i den norske befolkningen. En undersøkelse fra IPSOS høsten 2020 bekrefter det. Det er derfor viktig å øke kunnskapen om nasjonale minoriteter både i samfunnet generelt og i forvaltningen. Det er staten og kommunene som har ansvar for å følge opp de rettighetene gruppene har som nasjonal minoritet. Regjeringen vil derfor sette i gang informasjonstiltak rettet mot de ansatte i stat og kommune.

Kunnskap kan også bidra til å bryte ned fordommer. Derfor er tiltak som gjennomføres av minoritetene selv like viktig som informasjon fra det offentlige. Som den jødiske kulturfestivalen i Trondheim, som har bidratt til at jødisk kultur og historie i dag er en del av bybildet. Eller Finnskogdagene på Svullrya, som gjør skogfinsk kultur og historie mer synlig og kjent.

Møteplasser som formidlingsarenaer

Museer og kulturfestivaler er sentrale arenaer for kultur- og historieformidling og kan virke som brobyggere mellom minoritet og majoritet. Her har de nasjonale minoritetene, som er få i antall, mye å by på. Regjeringen støtter aktivt opp om tiltak som både bidrar til å synliggjøre minoritetenes kultur og historie, og som skaper møteplasser for oss alle.

Skogfinnene har i mange år jobbet aktivt for å få et nytt museumsbygg. I statsbudsjettet for 2021 gir regjeringen tilsagn om drøyt 106 millioner kroner til å bygge et Finnskogens hus. Jeg har tro på at bygget vil bidra til å synliggjøre skogfinnene og skogfinsk kultur i det norske samfunnet.

Romano Kher, romsk kultur- og ressurssenter, ble opprettet i 2018, og er den kollektive oppreisningen til norske romer for ekskluderingspolitikken denne gruppen ble utsatt for før, under og etter 2. verdenskrig. Latjo Drom på Glomdalsmuseet er et senter for dokumentasjon og formidling av romanifolket/taternes kultur og historie.

De jødiske museene i Oslo og Trondheim formidler jødisk liv og historie, og arrangerer blant annet jødisk filmfestival, språkkurs, kletzmer-konserter og kulturfestivaler.

Regjeringen støtter en oppgradering av det kvenske museumsbygget i Vadsø, og vi har gitt støtte til etableringen av tre nye, kvenske språksentre i Troms og Finnmark. Både museet og språksentrene er også viktige møtesteder for folk lokalt.

Språk som kulturbærer

Som følge av tidligere tiders politikk, snakker ikke skogfinnene savolaks-finsk lenger. Kvensk språk er truet, siden den naturlige språkoverføringen mellom generasjonene er brutt og det er få språkbrukere i den ynge generasjonen. Romani er i en utsatt posisjon, og foreløpig er det ikke utviklet som skriftspråk.

Det nyeste og viktigste fra regjeringens side, er den nye språkloven som er lagt fram for Stortinget. I loven foreslår regjeringen at nasjonale minoriteters språk, kvensk, romanes og romani, får lovfestet status. Loven slår også fast at som språklige og kulturelle uttrykk er kvensk, romani og romanes likeverdige med norsk.

Helhetlig politikk overfor nasjonale minoriteter

Vi må favne bredt i politikken overfor nasjonale minoriteter og ha dialog med gruppene det gjelder. På den ene siden handler dagens politikk om oppreising for tidligere tiders politikk, språk, opplæring og utdanning, kultur og kulturminner. Videre må vi ha tiltak for å motvirke antisemittisme, rasisme og diskriminering. I tillegg handler politikken om de nasjonale minoritetenes deltakelse i samfunnet og på noen områder også om levekår.

Å styrke de nasjonale minoritetenes kultur og språk er en prosess som tar tid. At gruppene er små, gir også noen utfordringer. Vårt kulturelle mangfold er en stor verdi for oss som samfunn.