Jan P. Pettersen: Narvik 1940 Strategiske mål og politisk symbol
Grenader Forlag 2020
En ny bok om Narvik-felttoget er på markedet. Det er Jan P. Pettersen, Narvik-basert forfatter av tre bøker om krigen ved Narvik, som står bak utgivelsen. Hans første bok fra 2014 handlet om etterretningsorganisasjonen XUs virksomhet i Hålogaland – en svært nyttig og innholdsrik bok. De to siste bøkene hans har handlet om felttoget i 1940, primært om krigshandlingene i Narvik-regionen. Årets bok har fått tittelen Narvik 1940 Strategisk mål og politisk symbol og har et stykke på vei en utfyllende funksjon i forhold til hans bok Kampen om historien. Myter – sannheter – fortielser som kom i 2017.
I beskrivelser av felttogets forløp kommer det tydelig fram at forfatteren er fagmilitær av profesjon og har kompetanse til å vurdere militære kapasiteter, styrkeforhold og strategiske og taktiske valg som aktørene gjør. Her skiller Pettersen seg noe fra andre som i de senere år har skrevet om Narvik-felttoget, for eksempel Oddmund Joakimsen og Asbjørn Jaklin som mer har vært opptatt av soldatenes opplevelser av krigen.
Pettersen er i denne boken opptatt av å beskrive den norske innsatsen i felttoget i Nord-Norge, men også det spesielle med felttogene i Norge, nemlig at den militære motstanden mot inntrengeren ikke bare ble utført av det nasjonale forsvaret, men at landet også fikk militær støtte fra det som senere skulle bli Norges allierte, dvs. britiske, franske og polske styrker. Ved Narvik var styrker fra alle disse tre nasjonene representert. Forfatteren er sterkt kritisk til de britiske landstyrkene. De var dårlig utstyrt, dårlig trent og deltok i liten grad i krigshandlingene. Det er etter min mening en korrekt beskrivelse, iallfall for Narvik-regionen, men likevel må det sies at disse avdelingene sto på ulike steder i landsdelen og derigjennom faktisk fylte en militær funksjon.
Forfatteren peker også på mangler i britisk planlegging, uklare kommandostrukturer og en arrogant uvilje til å samarbeide med norsk militær ledelse. Dette har vært tema i litteraturen siden krigens slutt, men Pettersen har rett i at dette er kommet sterkere fram i britisk litteratur i de senere år. Forfatterens omtale av de franske og polske styrkene er mer positiv. Han berømmer begge lands soldater for intens militær innsats, men påpeker at denne innsatsen ikke var like jevn og stabil som den norske kampdeltakelsen. De polske og franske tapstallene var imidlertid store – større enn de norske. Pettersen tar i boken fortjenstfullt opp den vanskelige øvelsen det er å etablere tapstall både internasjonalt, nasjonalt og regionalt for felttogene. Denne tapsframstillingen er en veldig nyttig og er trolig så korrekt som det er mulig å komme.
Det er også nyttig å følge Jan Pettersen i hans gjennomgang av krigshandlingene. Her er han på sitt beste. Han tar leseren med på vurderinger av alternative valg. Var Bjerkvik det beste landingsstedet for de franske styrkene i mai? Et sårt tema i lys av de tragiske konsekvensene for sivilbefolkningen. Var gjenerobringen av Narvik en militær nødvendighet? Her begir forfatteren seg noe inn på det som populært kalles kontrafaktisk historie. Han erkjenner at slik kontrafaktisk historieformidling er vanskelig. Hva er for eksempel konsekvensene av alternative valg? Det vil vi aldri kunne vite sikkert – slett ikke om alternativet ville ha vært vellykket. Jeg synes likevel at Pettersen er nøktern i bruken av slike kontrafaktiske tilnærminger, og at han her åpner for ny refleksjon. Hans vurdering av den militære situasjonen på Bjørnfjell rett forut for kapitulasjonen opplever jeg som klok. Seieren var mulig, men ikke rett om hjørnet, skriver Pettersen. Men seieren ville ikke være noen «walk in the park». Hans vurdering av mulighetene for at de norske styrkene alene skulle kunne fortsette krigen mot tyskerne, er også nøktern og etter min oppfatning riktig. Det var ikke mulig.
Gjennomgående i boken er opplevelsen av det allierte «sviket», at de allierte trakk seg ut og lot Norge i stikken. Og her er forfatteren på linje med mange som i datiden opplevde det slik, for eksempel statsminister Nygaardsvold. Det kan være et fortolkningsspørsmål om «svik» er den riktige betegnelsen. Det forutsetter at her forelå en klar avtale om hva briter og franskmenn skulle bidra med i Norge, og at de faktisk brøt en slik avtale. Det er mange som bruker betegnelsen «svik» om den allierte tilbaketrekningen, men for å sette dette i en riktig kontekst ville det vært riktig å poengtere bakgrunnen noe mer – at både Storbritannia og Frankrike faktisk var under angrep og trengte alle ressurser til å forsvare eget territorium. I slike sammenhenger taper nesten alltid småstaten.
Jan Pettersen er opptatt av å fokusere på de norske soldatenes innsats – deres slit, deres bragder og resultater. Han vi ha fram at det var nordmennene som (egentlig) vant over tyskerne, uten alliert hjelp. Ganske riktig, på slutten sto de norske styrkene alene igjen mot tyskerne og kunne på kort sikt ha «vunnet». Her har jeg likevel en innvending til Pettersens forståelse og framstilling. Han kan ha rett i at britene på landjorda hadde lite offensivt å bidra med. Men hvorfor velger han i denne sammenhengen helt å tone ned den britiske innsatsen i sjøkrigen den 10. og 12. april der hele den tyske overflateflåten i nord ble senket av britiske marineenheter? Resultatet av det var at tyskerne mistet all militær kontroll med den nordnorske kysten og at de norske forsyningslinjene til fronten – både hva angikk tropper og forsyninger – kunne holdes åpne. Ser man slik på det, var britenes marineinnsats en forutsetning for at fjellkrigen mot tyskerne i det hele tatt kunne finne sted. Denne sammenhengen hadde fortjent en plass i framstillingen.
Et annet forhold som undrer meg er at Jan Pettersen bruker et helt kapittel på et tema som nå for lengst burde være avklart. Var Norge i krig med Tyskland fra juni 1940 til mai 1945?
Her har det vært to fortolkninger. Den ene hevder at det var den norske staten som kapitulerte i juni 1945 og at Norge etter dette ikke lenger var i krig med Tyskland. Den andre fortolkningen hevder at kapitulasjonen var en regional avtale som kun gjaldt de gjenværende militære styrkene i Nord-Norge og at Norge som stat førte kampen mot Tyskland videre fra sitt eksil i Storbritannia.
Den første forståelsen av kapitulasjonen var Nasjonal Samlings standpunkt under krigen og den var norske nazister og frontkjemperes primære forsvarsargument under landssvikoppgjøret. I gammelnazistiske kretser er dette fortsatt en gjeldende oppfatning. Essensen her er at ettersom Norge som stat hadde kapitulert, var landet ikke lenger i krig med Tyskland, og det var ikke landsforrædersk verken å samarbeide med tyskerne eller å kjempe for Tyskland på østfronten.
Dette spørsmålet er i dag avklart. Her finnes en rekke kilder og vurderinger som belegger det: At krigen skulle fortsette med base utenfor riket ble slått fast i regjeringens beslutning om å forlate landet. Samme oppfatning hadde den militære lederen, general Ruge. Også de norske forhandlerne var fullt ut innforstått med at krigen ville fortsette. Den tyske militære og sivile ledelsen i Norge var av den oppfatning at Norge og Tyskland var i krig. Quisling arbeidet for en fredsavtale mellom Norge og Tyskland – hvorfor skulle han det hvis ikke Norge var i krig? De statene som etter hvert ble våre allierte mente at Norge var i krig. Den norske Hjemmefronten var av samme oppfatning. Det er også utvilsomt at et overveldende flertall av det norske folk, både da og i dag, deler denne oppfatningen. Og til sist, høsten 1945 slo Høyesterett fast at kapitulasjonsavtalen var regional og at Norge var i krig med Tyskland.
Alle norske historikere på feltet deler den samme forståelsen. Bakgrunnen for at kapitulasjonsavtalen ble slik den ble, er grundig drøftet i en artikkel fra 1989 av historikeren Magne Skodvin. Denne artikkelen er et lærestykke i kildebehandling og kildekritikk og viser at og hvorfor denne avtalen avviker fra de normale formuleringer ved kapitulasjon. Det er synd at Pettersen her bare bruker Skodvin i en uvesentlig fotnote. Etter min oppfatning kunne Jan Pettersen godt ha spart seg å dra opp denne tematikken på nytt.
På tross av disse innvendingene har Jan P. Pettersen levert en innholdsrik bok om Narvik-felttoget. Særlig på den militærfaglige siden bidrar Pettersen med nye perspektiver og fortolkninger som beriker den etter hvert omfangsrike litteraturen om denne svært spesielle hendelsen i norsk historie. Det er tema i denne boken som fortsatt kan diskuteres, for eksempel Fleischer rolle i Storbritannia og forholdet mellom Ruge og Fleischer, og de ligger der åpen for debatt.