Gå til sidens hovedinnhold

Når toppen av fjellet

BOK:
Samenes historie fra 1751 til 2010
Astri Andresen, Bjørg Evjen, Teemu Ryymin (red.)
Cappelen Damm 2021

Det å skrive ei sammenfattende historie, eller syntetiserende historie som det gjerne heter på fagspråket, attpå til med mange forfattere og med et tema som omfatter fire stater, leder tankene mine til myten om Sisyfos. Sisyfos var grekerkongen som ble dømt av gudene til å rulle en stein opp på et høyt fjell, men så snart han nærmer seg toppen, glipper taket og steinen raser ned igjen. Sisyfos prøver igjen og igjen, for aldri å lykkes. Det er den utfordringa de tre redaktørene og de 11 forfatterne har gitt seg i kast med, hverken mer eller mindre. Lykkes de så, der Sisyfos feilet, å nå toppen av fjellet?

Boka handler om «samers liv og forholdet mellom samer, deres naboer og statsmakten, først og fremst i Norge» heter det i innledninga. Det kan forstås som om boka omhandler alt som angår samisk kultur og samfunnsliv etter 1751. Det gjør den ikke, heldigvis. Det blir sjelden god historie dersom en følger Askeladdens prinsipp: jeg fant, jeg fant. Men selv om bokverket ikke dekker alle tema som kunne vært med, bl.a. kirkas og læstadianismens rolle i etterkrigstida, er det et imponerende bredt lerret som trekkes opp. Her er forskningshistorie, befolkningshistorie, økonomisk historie, fra reindrift til kystsamisk jordbruk og fiske, de samiske organisasjonene, rettshistorie, statens minoritetspolitikk, de samiske institusjonene, kultur og kunst, samenes urfolksstatus, retten til land og vann og et eget kapittel om krigen og samene. Ikke bare det: også geografisk favner bokverket bredt, fra nordsamisk til sørsamisk med komparative sideblikk både til Russland, Finland og Sverige. Bredden i bokverket tar nesten pusten fra en, uten at vi drukner i detaljer. Det er godt gjort, takket være en ryddig disposisjon og myndige redaktører.

Det bærende prinsippet i verket er at samene riktig nok var offer for statlig politikk og moderniseringsprosesser, men vel så viktig er de samiske aktørers handlinger (deres agens). Dette kunne så lett ha blitt ei sammenhengende offerhistorie. Det har det ikke blitt fordi redaktører og forfattere systematisk har hatt fokus på samiske aktører og på samisk selvorganisering. Det er statlig politikk og dens konsekvenser, men ikke minst samenes reaksjon på denne politikken som er hovedkriteriene for periodeinndelinga i verket med historiske vendepunkter i 1751, 1814, 1852, 1917, 1940, 1945, 1963 og 1990. Ett unntak fra den strengt kronologiske framstillinga, er kapitel 2, om den samiske befolkninga, som omhandler hele perioden fra 1751 fram til i dag. Dette grepet gjør det lettere å diskutere størrelsen, den geografiske utbredelsen, den demografiske utviklinga og de skiftende metodene som har vært brukt for å tallfeste den samiske befolkninga opp gjennom tidene. Kapitlet demonstrerer til fulle hvor utfordrende samisk befolkningshistorie er. Selv så grunnleggende data som befolkningens størrelse er det vanskelige å tallfeste.

Forfatterne har heller ikke berøringsangst når det gjelder kontroversielle tema. De er heller ikke redde for å ta egne standpunkt. Det gjelder f. eks i avsnittet om Kautokeinoopprøret i 1852, hvor der redegjøres saklig for mulige årsaksfaktorer og ulike forskerposisjoner, men hvor forfatteren konkluderer med at dette var et religiøst opprør, slik aktørene selv hevdet. Et annet eksempel er begrepsbruk. Enkelte urfolksforskere har ment at begrepet «fornorskning» burde erstattes med «kulturelt folkemord». Det argumenteres etter min mening godt for at en i bokverket har valgt den tradisjonelle begrepsbruken, «fornorskning» og «fornorskningsprosess». Forfatterne får også godt fram at de samiske aktørene ikke er noen homogen masse, meningsmangfoldet er like stort her som i andre befolkningsgrupper, selvfølgelig. Det gjøres på en forbilledlig måte f.eks i avsnittet om Altasaka. Viljen til også å behandle kontroversielle spørsmål borger for at forfattere og redaktører også er forberedt på frisk debatt om boka.

Samenes historie i Norge og deres forhold til stat og nabofolk er heller ingen rettlinjet historie. For mange vil det være overraskende at staten og myndighetspersoner hadde en mer inkluderende og åpen holdning til landets minoriteter (samer og kvener) i perioden før 1850 enn tilfellet var i fornorskningsperioden i tiden etter 1850. Skillet mellom fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess er klargjørende. Fornorskningspolitikk var en målrettet og bevisst politikk for å assimilere samer og kvener, gjøre dem norske, språklig og kulturelt. Fornorskningsprosessen omfatter i tillegg til politikken også hvilke konsekvenser allmenne økonomiske og kulturelle moderniseringsprosesser hadde i assimileringa.

Historie uten geografi er nonsens, skal en av historiefagets nestorer engang ha sagt. Jeg vil heller si: historie uten kart blir fort nonsens. Flere av poengene i boka ville ha blitt mer forståelige om bokverket hadde inneholdt flere kart. Ikke minst gjelder det i de kapitlene som omhandler den intrikate historien om reindrifta. Løsningen som er valgt m.h.t rammetekster synes jeg heller ikke er vellykket. Mange er så lange at de like gjerne kunne ha vært integrert i hovedteksten. Forlaget skulle også ha vært mer raus med å forsyne prosjektet med en egen billedredaktør. Boka hadde fortjent en bedre billedlegging.

Bokverket gir innsikt i detaljene og nyansene, og boka gir sammenheng og utsyn ved veis ende. Grunntonen i bokverket er empatisk og solidarisk når det gjelder studieemnet, men samtidig har boka den nødvendige kritiske distansen, og viktigst av alt: den er skrevet uten skylapper.

Min konklusjonen er entydig: Bokprosjektet lykkes der Sisyfos feilet, - å nå toppen av fjellet. Her oppe savnes en person, Henry Minde. Han er Norges første professor i samisk historie og var initiativtaker til dette bokprosjektet og arbeidet i flere år med prosjektet inntil helsa sviktet. Flere av kapitlene lener seg tungt på hans forskning. Boka er tilegnet ham, et naturlig valg, men først og fremst en velfortjent hyllest.

Kommentarer til denne saken