Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tove Karoline Knutsen mistet etter eget sigende «munn og mæle» da hun leste vårt debattinnlegg om helse- og omsorgsminister Kjerkols mye omtalte oppfordring om at vi må «ta ansvar for å planlegge for egen alderdom». Hun skriver at innlegget vårt fikk henne til å tenke at hun «som lever alene og hverken har mann eller barn, etter hvert antakelig bør [...] vandre ut i villmarken, finne meg en stein å lene meg mot og vente til vind og vær henter meg hjem til de evige jaktmarker».
Hvordan mener helse- og omsorgsministeren at vi bør planlegge for alderdommen?
Når forskere abdiserer
Vi kan forsikre Knutsen om at dette neppe vil bli nødvendig. Og årsaken til det, er at vi i Norge har valgt en velferdsmodell der alle mennesker ideelt sett skal ha lik tilgang på nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra det offentlige uavhengig av bosted, sosioøkonomisk status og sivilstatus. En modell som har vært dypt forankret i sosialdemokratisk ideologi. I alle fall inntil nå.
Knutsen har rett i at ansvaret for situasjonen i eldreomsorgen som nå beskrives av pasienter, pårørende og ansatte i flere medier ikke skal og kan tillegges helse- og omsorgsminister Kjerkol alene. Knutsen skriver at «mye tyder på at flere helseministre fra skiftende regjeringer, samt beslutningstakere i kommuner og fylker, må ta et felles ansvar».
I vårt innlegg viste vi nettopp at retorikken og politikken som maner til enkeltpersoners «ansvar for egen alderdom» ikke ble oppfunnet av sittende helseminister. Den er snarere det foreløpige endepunktet på mangeårig politikk som stadig har dyttet ansvaret for eldreomsorgen «nedover», noe som er godt dokumentert i andres og vår forskning.
Regjeringen Stoltenbergs samhandlingsreform ga kommunene utvidede ansvarsområder, og regjeringen Solbergs Leve hele livet-reform mer enn antydet at pårørende må ta mer ansvar for våre gamle og hjelpetrengende medborgere i årene som kommer. Dette, samt økt ansvar for å planlegge egen alderdom, ble av samme regjering gjentatt i Perspektivmeldingen i 2021. Kjerkol og sittende regjering er altså ikke alene om å mane til større individuelt ansvar. Det som har vakt oppsikt, ikke bare hos oss, er at denne retorikken nå brukes så eksplisitt av sosialdemokrater.
Det er nettopp ansvarsforskyvningen, som gradvis har gått fra det offentlige til enkeltpersoner, som bekymrer oss og mange andre. For vi vet at historiene i Brennpunktdokumentaren «Hjemme best?» ikke er unike. Mange syke og hjelpetrengende gamle får etter hvert redusert kapasitet til å ta vare på seg selv. Mange er utrygge i eget hjem. På tross av hjelp fra hjemmebaserte tjenester, er mange overlatt til seg selv store deler av døgnet. Eller til pårørende som stiller opp etter beste evne. For vi vet også, både fra egen og andres forskning, at pårørende bidrar betydelig i eldreomsorgen. Deres innsats sparer samfunnet for store kostnader årlig. Mangepårørende gir hjelp på bekostning av egen helse, egen jobb, annen familie og sosialt liv.
Knutsen viser i sitt innlegg til Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivinger. Vi kan forsikre Knutsen om at vi kjenner disse svært godt. Vi har sågar forsket på disse. Befolkningsfremskrivingene, og vår forskning, demonstrerer det ikke særlig oppsiktsvekkende faktum at den norske befolkningen blir eldre og at andelen eldre i befolkningen blir større i årene som kommer. Og Knutsens generasjon – den hun omtaler som «det heldigste ungdomskullet i historien» - vil om få år utgjøre den voksende gruppen av eldste eldre.
Knutsen skriver: «Hvis noen skal kunne planlegge for alderdommen bør det vel være den generasjonen jeg tilhører». Det har hun for så vidt rett i. Knutsen og resten av «de heldigste ungdomskullet i historien» må gjerne legge planer. Vi har lett i Knutsens innlegg etter en konkretisering av hva slike planer bør inneholde, og vi ser at hun nevner «at eldre kan få oppgradert og tilpasset sin bolig, støttet av Husbanken, dersom man ønsker å bo hjemme lengst mulig». Spørsmålet er imidlertid om en «oppgradert og tilpasset bolig» er løsningen på de virkelige utfordringene som alderdommen medfører for mange. Et annet spørsmål er om mange nok vil og kan «bo hjemme lengst mulig».
Knutsen skriver også at «godt folkehelsearbeid skal bringe kunnskap ut til befolkningen, drive holdningsskapende arbeid og kombinere dette med offentlige tiltak som skal understøtte ønsket adferd for en bedre folkehelse», og hun spør «hvorfor det skal være tabubelagt å tenke på samme måte når vi skal finne de gode løsningene i eldrepolitikken». Vi mener på ingen måte at dette er «tabubelagt». Vi stiller oss imidlertid tvilende til at det har en effekt på det som virkelig er de store utfordringene i norsk eldreomsorg.
Som forskere, og som sykepleiere med lang erfaring fra både spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester, vet vi at de gamle menneskene som trenger disse tjenestene ikke gjør det fordi det er noe i veien med «holdningene» deres, eller fordi de har eller har hatt feil «atferd». De har simpelthen blitt gamle. Og med alderdommen følger det for mange funksjonssvikt og sykdom som selv ikke det beste folkehelsearbeid og det mest gjennomtenkte «holdningsskapende arbeid» kan forhindre.
Politikere må ta inn over seg at mange gamle lever med funksjonsnedsettelse, sammensatt sykdomsbilde og store hjelpebehov. Det er denne gruppen eldre vi er bekymret for. Og det blir trolig flere av dem i årene som kommer, rett og slett fordi risikoen for funksjonsfall og sykdom øker i takt med stigende alder.
Vi går ut fra at Knutsen ikke mener at menneskene vi møter i NRKs Brennpunktdokumenter har havnet i situasjonen de er i fordi de ikke har «planlagt for egen alderdom», fordi de ikke har «tatt ansvar», eller har «oppgradert og tilpasset egen bolig». Eller at Lilly (90), som lever med kognitiv svikt, og Kari (90), som lever med omfattende fysisk funksjonssvikt, ikke får plass på sykehjem fordi sykehjemmet allerede er fylt opp med mennesker som heller kunne bodd «trygt hjemme».
Knutsen avslutter med å oppfordre oss til å «bidra med kunnskap og kompetanse i de mange innspillsrundene som kommer». Vi kan forsikre Knutsen om at vi de siste årene har bidratt med innspill og formidling av forskning til både politikere og andre nasjonale aktører innen helse- og omsorg, og at vi vil fortsette med dette. Vi vil ikke «abdisere», nettopp fordi vi anser det som en sentral del av vårt mandat å bidra til en kunnskapsbasert utvikling av eldreomsorgen.
Og vi anser det som vårt mandat som medborgere å følge med på at politikere i maktposisjoner ikke abdiserer og overlater ansvaret til den enkelte hjelpetrengende eldre og deres pårørende. For konsekvensen av at politikere abdiserer, vil kunne bli større sosial ulikhet i helse og livskvalitet.