Ofte går sikringa, og det blir mørkt, når det blir kortslutning. I debatten om strømpriskrisa ser vi en del eksempler på at disse elektriske fenomenene utfolde seg. Et eksempel på dette er kommentator Tone Angell Jensens «Tatt av strømmen og ført nedover meningsmålingene» i nordnorskdebatt.no tirsdag. Det er særlig SPs ferd nedover på meningsmålingene som på billedlig vis beskrives godt. Men også de andre «store» partiene får berettiget kritikk for ikke å komme med holdbare løsninger på strømpriskrisa; det som tilbys husholdningene er ulike sosialstønadsordninger, og ikke tiltak som går til rota av problemet. Men om Rødt sier Tone A. Jensen: «Rødt derimot, har løsningne klare, og en liten gjeng med dyktige politikere til å framføre dem. Derfra er det klar og konsis tale, helt til de blir konfrontert med sitt eget partiprogram...»

Nå har ikke Rødt noen «marxistisk idyll», som hun kaller det, som mål for samfunnsutviklinga, men i diskusjonen om strømpriskrisa kan vi med god grunn bruke marxismen som økonomisk analyseredskap. Det som har skjedd i Norge med strømforsyning er et svært godt lærestykke, som både Tone A. Jensen og andre burde bruke, i stedet for å holde fast på sin fobi mot alt som med marxisme å gjøre. Norge hadde billig strømforsyning til husholdningene og næringslivet som mål, Men så ble elektrisk strøm en vare i et marked for å skaffe mest mulig profitt – altså selges til høyst mulig pris. Det er en over 30 år lang utvikling der Rødt(tidligere RV) konsekvent har kjempet, og advart mot det vi nå ser utspille seg. Både nasjonalt og her i Troms har vi fra Rødt ofte stått helt alene blant partiene og kjempet for standpunkt som det store flertallet av befolkninga nå tydeligvis gir sin tilslutning til. Noe som også kommer til uttrykk både på meningsmålinger og kraftig medlemsvekst i Rødt. At Rødt har 8 dyktige stortingsrepresentanter, som Tone A. Jensen nevner, gjør også at Rødt i langt større grad enn tidligere får mulighet til å presentere hva partiet faktisk mener og står for.

Den markedsliberale energiloven ble vedtatt i Stortinget i 1990 med stort flertall. Etter det ble det satt i gang en omfattende omdanning av offentlig eide kraftselskap fra organisasjoner som hadde sikker strømforsyning til lavest mulig pris som mål, til aksjeselskap med profitt og evt. utbytte som mål. Troms kraftforsyning ble, mot RVs stemmer, omdanna til Troms Kraft AS i 1997. I 2003 var det svært sterke krefter i Ap, H og Frp (om med støtte fra SV i Tromsø) som til og med ville selge Troms Kraft. Kraftig mobilisering på representantskapmøte i Tromsø AP forhindra imidlertid at målet til Herman Kristoffersen og Tor Zachariassen ble nådd. De neste årene med stadig nye AS’er for tilsynelatende å generere økt profitt i Troms Kraft AS endte som vi husker i en økonomisk katastrofe for 11 år siden. Som bidragsyter i avsløringa i 2011 kjenner jo Tone A. Jensen godt til denne utviklinga. Som representant for Rødt var undertegnede den eneste i bedriftsforsamlinga i Troms Kraft as som gikk imot de vanvittige milliardinvesteringene i Nordkraft og Salten Kraftsamband(SKS) i 2010.

Nå er vi ved et nytt veiskille der beslutninger som tas vil ha større betydning for økonomi og natur enn noen gang. Skal jakta på profitt ta fullstendig overhånd? Er det ingen andre verdier som teller? Skal hele Finnmark dekkes av vindturbiner for å skaffe strøm til Melkøya som erstatning for gasskraftverket der, bygge hydrogen(ammoniakk)fabrikker i Repparfjord og i Berlevåg, elektrifisere Nussirs kobbergruve(hvis den starter opp)? Vi får som resultat minst like høye strømpriser som i Sør-Norge i tillegg til naturødeleggelsene. Skal det bygges nye kraflinjer mellom Helgeland og Østlandet slik at det blir full import av europeiske strømpriser også til oss i nord?

Kanskje også Tone Angell Jensen kan berømme Rødts forslag om blant annet makspris på 35 øre pr kwt? Eller mener hun virkelig at, i motsetning til alle andre parti, så må Rødt ta ansvar for det som har skjedd rundt om i verden i menneskehetens historie, før det er riktig å støtte Rødt politikk i kraftpriskrisa?