Fylkesleder i Utdanningsforbundet, Thomas Nordgård, etterlyser et svar på om fagmiljøet ved UiT anbefaler modellen med fargelegging av relasjonen mellom lærer og elev, konkretisert i et kartleggingsskjema til intern utfylling og diskusjon i skoler.

Det er tilsynelatende vanskelig å gi et entydig svar på dette, ettersom arbeidsmåten er anbefalt til kommuner i Troms, av fagpersoner på ILP.

Svaret må bli at flere fagpersoner ikke tilslutter seg denne formen for kartlegging, men støtter Ketil Stokkans problematisering av dette.

Dette er det verste makkverket vi som jobber i skolen har blitt utsatt for!

Det er flere ulike sider ved denne type relasjonskartlegging som er etisk problematisk: synet på både barnet og læreren (menneskesynet), begrepsbruken og kategoriene, faren for stigmatisering av et barn, foreldrenes rolle, samt lærerutdanningens etiske ansvar for å utdanne relasjonskompetente og kvalifiserte lærere.

I Opplæringsloven § 1-1. står følgende om formålet med opplæringa: «Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.»

Kategorisering og begrepsbruk

Vår første assosiasjon til kartleggingskategoriene i området rødt, svart, blått og grønt, er at det minner om en selskapslek. Du inntar sjelen min, eller får det til å koke er så upresise og unyanserte beskrivelser, at det virker svært problematisk å anvende i faglig arbeid.

Det er særdeles viktig å reflektere over relasjonen du har til dine elever, det tror vi ingen er uenig i.

Svar til Stokkan: Det dreier seg ikke om å farge et barn, men å farge en relasjon

Det er også viktig å diskutere dine oppfatninger med andre kollegaer, blant annet for å oppdage mønstre i hvordan barn oppfattes i et miljø. Hensikten må være å undersøke, kritisk vurdere og evaluere egne oppfatninger og holdninger, samt reflektere over grunnlaget for disse. Det er minst to i enhver relasjon, og endringen av kvaliteten på denne starter med endring av deg selv.

Vi ser at kartleggingen er tenkt å være et internt redskap i et kollegium, men kolliderer ikke dette med Opplæringsloven § 1-1 første ledd? Her fastsettes det at opplæringen i skolen skal være i samarbeid med og i forståelse med hjemmet. At samarbeid hjem – skole er omtalt i formålsbestemmelsen understreker at dette er et sentralt prinsipp i grunnopplæringen.

Hvis tanken er at denne kartleggingen skal føre til forbedring og endring rundt barnet, så kan ikke dette være hemmelig for foreldrene.

Lærerutdanningens ansvar

Kartlegger man at et spesifikt barn primært farges svart av et lærerkollegium, står man overfor et stigmatisert barn i et opplæringsmiljø som neppe gir barnet utviklingsstøtte og opplæring. Hvilke konsekvenser bør en slik kartlegging ha for de profesjonelle, lærerne? Djupedalsutvalget (NOU 2015: 2) definerer lærermobbing som væremåter til en lærer som får elever til å føle seg krenket eller mobbet. I en fagartikkel «Lærere som mobber elever» av Kristin Knudsen Håvik (2021) skriver hun at lærermobbing kan ha utgangspunkt i en voksenkultur på en skole der autoritær klasseledelse benyttes, og negative relasjoner opprettholdes.

Ut fra informasjonen vi har om det ovennevnte verktøyet, kreves et sterkt og kritisk fokus på risikoen for stigmatisering og sementering av oppfatningen av barnet, for å sikre at lærermobbing ikke blir en mulig følgevirkning.

Med opplæringsloven i handa, kan det stilles spørsmålstegn ved om lærere som benytter slik kartlegging er egnede og kvalifiserte lærere? Ketil Stokkan stiller dette spørsmålet, og det gjør vi også. I tillegg ønskes økt bevissthet rundt lærerutdanningenes ansvar for å sette større fokus på utvikling av relasjonell kompetanse med vitenskapelige og etisk gode verktøy, samt skoleeiers ansvar som partnere i utviklingsarbeider i skolene. Kritiske faglige diskusjoner er en forutsetning for reflekterte praksiser.

Atferd og væremåte som måte å kommunisere på

Alle som er foreldre, eller arbeider med barn, vet at vanskelige livssituasjoner ofte uttrykker seg i atferd, og atferdsendringer hos barn. Barn med problematisk atferd bør møtes med forståelse og viten om at det kan ligge årsaksforklaringer bak atferden. Dette er det den voksnes ansvar å finne ut av, gripe fatt i og endre. Vi finner ikke dette poengtert i fargeleggingsmodellen.

Spesialpedagogikk på avveie

I særlig grad bør dette være en vesentlig del av refleksjonene rundt barn med funksjonsnedsettelser og kommunikasjonsvansker, hvor frustrasjoner kan uttrykke seg i uhensiktsmessige handlinger. Uten denne faglige innfallsvinkel vil vi få mange barn i svart kategori, vanskelig å forstå og elske.

Samtidig har kartleggingsmodellen ikke et særlig fokus på problematiske atferd, men på den enkelte lærers positive eller mindre positive oppfatning av barnet, og i skjemaet registreres hvordan barnet som individ nærmest «faller i smak» hos læreren. Det framstår uklart hvordan økt relasjonskompetanse skal utvikles ut fra denne kartlegginga.

Det kategoriske imperativ som omdreiningspunkt.

På 1700-tallet hevdet filosofen Kant at det øverste prinsipp for moral og den praktiske fornuft er morallovens kategoriske imperativ. En moralsk handlingsregel må ha ubetinget gyldighet for alle, for å kunne forsvares. Med Kant som utgangspunkt, må kartleggingsskjemaet til Pape kunne brukes for å kartlegge og øke bevisstheten rundt alle relasjoner.

Det innebærer at skoleledelsen bør kunne bruke det overfor sin lærerstab, instituttleder overfor sine ansatte osv. Denne type refleksjon bør inngå i vurderingen av alle metoder og redskap, som anbefales av et universitet. Dette tenker vi også burde gjelde alle metoder og programmer som selges og anbefales til fagmiljøer, her kan det være mange motiver som ligger til grunn for hva som anbefales.