I en av sine meldinger fra fengselet nylig tok den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj opp rollen til russiske medier som medskyldige i det som nå utspiller seg i Ukraina, nemlig massive krigsforbrytelser. Navalnyj skal selv bli tvunget til å se på russisk TV, og hans reaksjon var som følger: «Jeg sier dere, grovheten av løgnene på statskanalene er utenfor fatteevne. Og, dessverre, det samme er deres evne til å overbevise dem som ikke har tilgang til alternativ informasjon.»

Poenget er kanskje opplagt, men lett å overse: Om man bare har tilgang til én informasjonskilde eller én versjon av virkeligheten – hvordan kan man da ikke tro på den? Mekanismen er enkel og har blitt sammenfattet av psykologen (og nobelprisvinneren i økonomi) Daniel Kahneman i uttrykket «What You See is All There Is» – virkeligheten kan være komplisert, men vår egen versjon er begrenset til det vi faktisk ser eller erfarer.

Om det er Putin-TV som er din eneste informasjonskilde – da tror du på Putin-TV, for du kan jo ikke tro på noe du ikke vet noe om. For en betydelig del av den russiske befolkningen er det nettopp TV som er den helt dominerende kilden til informasjon om verden utenfor deres egen lille sirkel.

Men også skriftlige medier i Russland, på nett eller papir, er nå blitt ensrettet – og det gjør det enklere også for alle som ikke har tilgang til russisk TV, selv å få en fornemmelse av hvordan russisk propaganda fungerer. Et eksperiment: Gå inn på telegrambyrået TASS’ engelske versjon – les tekstene om «spesialoperasjonen» i Ukraina mens du forsøker å forestille deg at du ikke har noen form for kunnskap eller informasjon som motsier det du leser. Virker det urimelig? Nei. Er det noen spesiell grunn til å tro at det du leser, ikke er sant? Nei. Den eneste forskjellen fra våre egne medier er tilsynelatende at TASS forteller en annen, men like troverdig, historie.

Tenk deg at du i tillegg gjerne vil tro det beste om Russland – hva skulle da få deg til å ikke godta Tass-versjonen av virkeligheten? Det er hele er pakket inn i flott design, flotte bilder, og det er til og med tekster som ikke bare er positive til Russland, president Zelenskyj blir gjengitt – og da kan det vel ikke være propaganda? Men nettopp fordi det hele virker så normalt, så profesjonelt, så likt våre egne nyhetskilder, er dette vellykket propaganda.

TASS på engelsk er selvsagt beregnet for et utenlandsk publikum. Versjonen på russisk er ikke identisk med den engelske, men også den gjør et gjennomført profesjonelt og troverdig inntrykk. Tilsynelatende nøytrale overskrifter følges av velformulerte tekster – ingenting avslører at avgjørende deler av innholdet er ren løgn.

Og dessuten – løgnen kan bestå i det som ikke sies, den informasjonen som ikke kommer frem, men som ville tilbakevist det som er tatt med. En leser uten mer eller mindre omfattende forhåndskunnskaper og dessuten med tilgang til andre nyhetskilder, har ingen grunn til å tro at det som TASS skriver, ikke er sant.

Det har de siste dagene vært mye snakk om et langt innlegg på et annet russisk nyhetsbyrå – Ria Novosti: Ideologen Timofej Sergejtsevs lange artikkel Hva Russland må gjøre med Ukraina (kommentert engelsk versjon her) – i realiteten et program for folkemord slik dette defineres av FN: drap eller andre spesifikke voldshandlinger begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe: Ukraina skal ikke bare «denazifiseres», det skal også «avukrainafiseres» (men først skal alle medlemmer av Ukrainas væpnede styrker være utslettet «på slagmarken»).

Sergejtsevs artikkel er på ingen måte enestående – andre innlegg samme sted peker i samme retning, og det samme gjør en uttalelse som tidligere president nylig la ut på nettstedet Telegram.

Hva med slike artikler – vil ikke enhver leser oppfatte dem som både løgnaktige og dessuten moralsk fullstendig uakseptable? Nei – den samme mekanismen gjelder her: Om du har blitt fortalt at Ukraina styres av nazister, og har vært styrt av nazister i lang tid, og at de samme nazistene har gjennomført folkemord mot russere i Donbass – er det da ikke bare rett og rimelig at hele landet må gjennom en lang periode med ideologisk omskolering? Uttrykkene «nazist» og «nazisme» vekker dyp gjenklang og traumatiske historiske minner i Russland, og det er da selvsagt også derfor de brukes i regimets propaganda.

Og når du har blitt fortalt – og forklart gjennom historiske utredninger spekket med tilsynelatende troverdige fakta og henvisninger – at Ukraina historisk og kulturelt er en kunstig statsdannelse: Hvorfor skal ikke da landet også «avukrainafiseres»? Det er en bitter sannhet i dette – ingen løgn er for grov til å ikke vinne frem. Eneste middel mot løgnen er sannhet og sann kunnskap – men når sannheten og kunnskapen undertrykkes, er det løgnen som vinner. I en slik situasjon ville vi alle vært forsvarsløse.

At propagandaen fungerer internt i Russland, det vet vi: Alle har vel lest de rystende fortellingene om gjerne unge russere som sitter sammen med sine ukrainske venner i bomberommene mens krigen raser rundt dem, og de ringer hjem til sin familie og forteller hva de opplever – og de blir ikke trodd: Russiske soldater skyter ikke på sivile mål, og dessuten er det hele bare en «spesialoperasjon» for å gjøre slutt på folkemordet mot russere i Donbass! Historier om uforenlige virkelighetsoppfatninger kommer nå også frem fra russere i Norge. Fortvilelsen og frustrasjonen hos dem som opplever en slik reaksjon fra sin egen familie, fra sine egne foreldre, er vel vanskelig å forestille seg.

Da er det faktisk lettere å sette seg inn i foreldenes situasjon – situasjonen til dem som nå gjennom et par tiår har blitt utsatt for en ensrettet, systematisk propaganda, der hovedlinjen var fortellingen om Putin og Russlands heroiske kamp mot en ondsinnet vestlig verden som vil ødelegge alt russisk. For det dette som er fortellingen: Vesten er ute etter å ødelegge Russland som stat og alt som er russisk.

På hvilket grunnlag skulle en som har hatt slikt som eneste informasjonskilde, plutselig se verden i et helt nytt lys? En slik oppvåkning, om den skulle skje, skaper et intenst ubehag. Da er det langt enklere å holde fast ved denne «sannheten» enn å åpne seg for at man har latt seg lure, at alt man har trodd om verden omkring, ikke stemmer. Vi ser det samme også her hjemme – hos konspirasjonsbaserte vaksinemotstandere og pandemifornektere og andre konspirasjonsteoretikere, hos sekter som baserer seg på en alternativ virkelighetsforståelse, hos politiske yttergrupper som er nødt til å fornekte virkeligheten for at ideologien skal gi mening.

Dette er en felle det er vanskelig å komme ut av; for enkeltmennesker kan det vise seg umulig. Gjennom å velge Putin-regimet til makten har det russiske folket der satt seg selv i en dypt tragisk situasjon – med virkning for generasjoner fremover. Det finnes et ordtak på russisk (og andre språk) som sier noe om dette: Lozjju svet projdjosj, da net vorotisjsia – «du kan komme langt i verden med løgn, men veien tilbake finner du ikke».