Norge har som en del av den vestlige verden gått til økonomisk krig mot Russland, selv om vi velger å kalle det sanksjoner. Hensikten er likevel den samme som om vi skulle gått inn i krigen på Ukrainas side med våpenmakt; Russland skal tvinges til å oppgi sitt forsøk på å gjøre Ukraina til lydrike og del av en selvbestaltet russisk interessesfære.

I tillegg forsyner vi ukrainerne med våpen og annen hjelp, for at det ikke skal være noen tvil om hva målet og hensikten er. «Krig» er imidlertid et ord hverken norske eller andre vestlige politikere gjerne bruker, i stedet tyr man til alle slags omskrivninger.

Nå skal det riktignok sies at ordet krig har en definisjonsmessig, folkerettslig betydning som denne situasjonen ikke dekker, og som det nok kan være gode grunner til å beholde. Det er likevel ikke poenget her. Poenget er at ved å kalle en spade for en tohånds innretning for masseflytting gjør politikerne det egentlig vanskeligere både for seg selv og publikum.

For disse sanksjonene skaper jo ikke bare økonomiske vanskeligheter for russerne, de rammer også økonomiene i de vestlige land på en meget følbar måte. I Norge merkes dette kanskje best for mange bedrifter i Nord-Norge, hvor de økonomiske forbindelsene med Russland er tettest.

Her gjør flere bedriftsledere det klart at sanksjonsregimet kan bety kroken på døren hvis det varer lenge nok. Det er her både tankegang og språkbruk på politisk nivå kommer inn. Fordi vi tar i bruk økonomien som våpen, må vi politisk også vedstå oss og ta konsekvensen av at det er det vi faktisk gjør – og si det.

«Weaponizing the economy» er bruk av nærings- og arbeidsliv som soldater. Krigen er uerklært, men krig er det like fullt. Da kan man ikke samtidig forlange at det samme næringslivet skal håndtere konsekvensene av dette som om det dreide seg om enhver annen konjunktursvingning. Det er omtrent som å avskaffe sanitetstjenesten i Forsvaret og si at sårede soldater får oppsøke fastlegen.

I stedet må staten holde nærings- og arbeidslivet skadesløse ved så langt som mulig å erstatte tapt inntekt, i det minste målrettet mot særlig utsatte virksomheter – selvsagt med de kontrollmekanismer for å unngå misbruk som det vil kreve.

Men poenget er altså at man ikke kan forvente at det ikke skal koste penger å føre krig. Og pengene henter vi andre steder på budsjettet, det være seg fra velferd, kultur, samferdsel, utdannelse eller andre gode formål. Skal folk forstå og godta det, må imidlertid politikerne være villige til å si i klartekst hva vi gjør og hvorfor – herunder bruke k-ordet.

Vi har gått til økonomisk krig mot Russland fordi vi tror at Russlands adferd truer oss alle. Lar vi dem vinne krigen i Ukraina, er vi redde for at neste gang prøver de seg på Baltikum og da får vi en ordentlig krig. Da er det ikke lenger noe valg, og da blir det kostbart for alvor.

Derfor velger vi nå å betale en langt mindre pris, nemlig å beskytte verdiskapingen før vi fordeler noen av de samme verdiene. Omvendt, dersom myndighetene ikke er villige til å ta belastningen ved å forklare dette, er det ingen realisme i å tro at folk skal slutte seg til det på egen hånd. Og følgelig vil det ikke være mulig å skape aksept for de nødvendige støttetiltakene heller.

Med mindre man vil forgripe seg på oljefondet, selvfølgelig, men det er neppe noe samfunnsøkonomene vil anbefale. Dette er åpenbart ikke politisk enkelt, men for å vri på en kjent uttalelse om krig og generaler: Økonomisk krigføring er for viktig til å bli overlatt til økonomene. Og politisk lederskap er nå en gang et ensomt kall i sine mest krevende øyeblikk.