Sykdom og død kan ikke avverges; det ligger i livets natur at folk blir syke og før eller siden dør. Dagens pandemi har ovberbelastet helsesystemet og forårsaket økt dødelighet, primært blant den eldre befolkning.

Nedstengning av samfunn, karantener, desinfeksjoner og ulike former for beskyttelse er kjent fra menneskehetens barndom som et forsvar mot pandemier som raserer hele befolkninger. Svartedauen som rammet Norge i 1349 og mange tiår fremover, og som drepte 1/3 av befolkningen, satte landet ute av stand til å styre seg selv som en selvstendig nasjon. Det var reisende som kom med smitten. Befolkningstetthet, handelsforbindelser helt til Kina med silkeveien og reisevirksomhet overalt i Europa har blitt brukt til å forklare den raske spredning. Kjenner vi oss igjen?

Det nye i dag er det omfattende overvåkningssystemet, og en bisarr tanke blant noe politikere om at kampen mot viruset er en «krig» som kan vinnes ved å utslette «fienden».

USA slapp sitt armageddon-våpen over Nagasaki og Hiroshima, og utslettet hundre tusener av barn, kvinner og gamle. Under trusselen av den totale utslettelse fra atomvåpenet ble Japan tvunget til å kapitulere. Men det er ingen atomvåpen som kan utslette viruset vi står overfor. Virus er noe vi mennesker og alt liv på jorden har lært å leve med, og disse merkelige skapningene som ingen kan si er døde eller levende, kan til og med være nyttige for oss og hele økosystemet på jorden.

Et godt eksempel på vår manglende kunnskap er historien om Australias forsøk på å utrydde kaninene, fordi de utgjorde stor skade og ikke var en del av den opprinnelige faunaen. De trodde de var lure, da de innførte et dødelig kaninvirus blant kaninene, som raskt ville føre til den totale utslettelse – trodde man. Men etter at noen kaniner døde, så oppstod nye og mindre dødelige mutanter av viruset, som fortrengte den dødelige formen, slik at det til slutt oppstod en balanse mellom viruset og kaninene.

Viruset overlevde, kaninene overlevde - og politikerne og forskerne hadde lært seg en leksjon, nemlig om livets selvoppholdelsesdrift!

Corona-viruset vil heller aldri forsvinne, men stadig foreligge i nye muterte former. Det vil heller ikke utrydde oss, men snarere bli som en influensa epidemi hvor sårbare grupper vaksineres, andre blir syke, lager antistoffer og blir friske igjen.

Det har vært lett å sette en dato for tiltak mot viruspandemien, men når skal man si at nok er nok?

Omikronvarianten har eksplodert blant den norske befolkning, men antall innleggelser har gått ned, og innleggelsene er dominert av uvaksinerte unge utlendinger og gamle med underliggende sykdommer. Skal man si at nok er nok når halve befolkningen går inn i depresjoner?

Makthavernes innstendige advarsler dekker over deres uvitenhet og usikkerhet, stilt overfor det ukjente. Men vi har ingen annen mulighet enn å følge naturens rytmer, ikke politisk retorikk.

Nå er tiden inne til å si at «målet er nådd» i Norge, nettopp når en ny infeksjonsbølge ikke lenger medfører overbelastning av helsesystemet, men en influensabølge som «svir», og som vi kan leve med.

Det er likevel klart at de uvaksinerte unge i hele Europa må ta ansvaret for å vaksinere seg, ikke fordi de ikke skal få lov til å ta valg selv, men fordi de forventer at helsevesenet prioriterer dem spesielt hvis de blir alvorlig syke, og dermed forhindrer andre å få den behandling de har krav på.

Det er prisen å betale for å bo i et samfunn med velfungerende helsevesen. Tiden er nå inne for å sette inn ressurser på å forstå de merkelige virusene bedre, og hvordan vårt immunforsvar reagerer på disse, for at neste gang de farlige variantene dukker opp, og det gjør de garantert, så har vi en beredskap for å ta oss av dem. Norge har også et ansvar for å bidra til dette forskningsarbeidet som en del av det globale samfunnet!