Professor Bodil H. Blix og førsteamanuensis Jill-Marit Moholt ved UiT Norges arktiske universitet går ut med et tilsvar til meg som er tomt for innhold. De to forskerne velger å gjengi deler av et innlegg jeg har hatt i Nordlys, for deretter å tolke dette i absolutt verste mening. Ikke et ord om hvilke løsninger de ser for seg på pleie-og omsorgsfeltet.

Det er direkte oppsiktsvekkende at to fremtredende akademikere velger å delta i et så viktig ordskifte uten å formidle et eneste ord av den kunnskap de forhåpentligvis besitter.

Les også

Når sosialdemokrater abdiserer

Jeg skal ikke falle for fristelsen å svare med samme mynt. Jeg vil heller si noe om den reisen jeg selv foretok som godt voksen politiker for Arbeiderpartiet i Helse-og omsorgskomiteen på Stortinget. Også den gang hadde vi en klar erkjennelse av at vi innenfor dette feltet står overfor store utfordringer, med betydelige demografiske endringer.

Den rødgrønne regjeringen løftet kommuneøkonomien allerede i første periode, slik at antall årsverk i kommunal pleie og omsorg økte betydelig. Investeringstilskuddet for kommunal bygging av sykehjem og omsorgsplasser kom 2008 og ble styrket etter to år for å få fart på byggingen.

Det var stas å kunne være tilstede ved åpningen av det nye sykehjemmet på Finnsnes i 2011 og vite at kommunen ville få 20 millioner mer fra staten enn man først hadde beregnet, takket være økt investeringsstøtte.

Samtidig gikk det en debatt som særlig ble løftet av pensjonistorganisasjoner og seniorforeninger; at vi må arbeide for et mer aldersvennlig samfunn. Her framholdt mange at kommunene må legge bedre til rette for å inkludere eldre innbyggere i all planlegging. Flere pekte på at mange eldre holder seg spreke og friske i flere år og at mange ønsker selv å kunne legge premissene for hvordan man vil ha det i alderdommen.

Dette var imidlertid aldri en debatt som på noe tidspunkt prøvde å tildekke de store pleie- og omsorgsutfordringene man så ville komme, med flere syke, pleietrengende eldre. Her mente de fleste at ordtaket om at «alt henger sammen med alt» virkelig kom til sin rett.

Våren 2013 la Stoltenberg II-regjeringen fram stortingsmeldingen «Morgendagens omsorg» som nettopp anla et bredere perspektiv på eldreomsorg og eldrepolitikk. Meldingen tok til orde for å styrke kommunenes muligheter til å utvikle ny kunnskap, nye faglige metoder og bedre fysiske rammer for pleie - og omsorgssektoren, blant annet gjennom aktiv støtte til kommunenes innovasjons - og utviklingsarbeid på feltet. Det var en spennende melding som pekte framover og inspirerte. Regjeringen bevilget samtidig øremerkede midler til etablering av dagsentre i kommunene og midler over Husbankens rammer for renovering og tilpassing av egen bolig for eldre.

For å få mer kunnskap på feltet dannet tre av oss helsepolitikere på Stortinget Nordens første tverrpolitiske parlamentartikerforum om demens i 2016. Olaug Bollestad fra KrF, Tone W. Trøen fra Høyre og undertegnede fra Arbeiderpartiet inviterte de fremste forskerne på feltet til å foredra om demens på åpne møter i Stortinget. Helsepersonell med bred erfaring og pårørende til demenspasienter deltok også og ga oss verdifull kunnskap om sykdommen og hva som trengs for å gi pasient og familie oppfølging og støtte. Det var utrolig lærerikt for oss som helsepolitikere.

Jeg må være ærlig å si at jeg opplever Bodil H. Blix og Jill-Marit Moholt på grensen til det uredelige i sitt svar til meg. For det første er det ingen som har sagt at folk har «ansvar for sin alderdom», i betydningen av at velferdsstaten ikke kan hjelpe deg hvis du ikke tar grep selv. Det er det motsatte som ligger i Arbeiderpartiets helse- og omsorgspolitikk; nemlig at velferdstjenestene skal være for alle.

Det er også nedslående og trist å bli forespurt om man mener demenssyke mennesker som de vi møtte i Brennpunkt-serien har seg selv å takke fordi de ikke har «tatt ansvar» eller latt være «å planlegge». Hvem i alle dager orker å ta på seg ansvar i samfunnet eller gå inn i debatt om viktige temaer hvis dette skal være nivået vi samtaler på?

Ingen kan planlegge seg bort fra sykdom og hjelpeløshet. Lever vi lenge nok vil vi alle - uansett status og rang - ha behov for hjelp, pleie og omsorg i større eller mindre grad. Vi vet at generasjonene som nå blir pensjonister lever lengre. Flere vil ha mange gode år, men mange vil også utvikle sykdom, som ulike former for demens.

Men både Blix, Moholt og jeg kjenner de befolkningsmessige framskrivningene som viser at om kort tid vil vi ha et gap mellom antall pleietrengende eldre og antall unge som skal utføre oppgavene. Da blir denne situasjonen ikke bare en utfordring for politikere og forskere - det blir et eksistensielt spørsmål for oss som samfunn. Den enkelte av oss kan gjøre det vi evner med hensyn til egen situasjon, på et tidspunkt i livet da vi er istand til det.

Men like viktig er det at det samfunnet vi har rundt oss tar ansvar, der det både skal planlegges godt og utdannes flere som kan yte god pleie og omsorg - innenfor rammer som bærer.

Professor Bodil H. Blix og førsteamanuensis Jill-Marit Moholt kan være trygg på at Arbeiderpartiet ikke har til hensikt å abdisere. Mitt håp er at heller ikke forskere eller andre med viktig kompetanse på feltet gjør det. Vi trenger all kunnskap vi kan få og en felles vilje til å løse de enorme utfordringene vi står overfor som samfunn i årene som komme.