NRKs Brennpunkt-serie om eldreomsorg har vist hvordan eldre, ofte demenssyke mennesker i stor grad blir overlatt til seg selv - uten den hjelp de helt åpenbart trenger. Gjennom bruk av skjult kamera har seerne kommet tett på eldre, pleietrengende pasienter og jeg tror alle som har sett serien har reagert med både frustrasjon og fortvilelse.

Mange har pekt på helseministeren som øverste ansvarlige for helsepolitikken. Mye tyder imidlertid på at flere helseministre fra skiftende regjeringer, samt beslutningstakere i kommuner og fylker, må ta et felles ansvar for en situasjon som vil kreve kraftfull handling på flere plan.

Les også

Hvordan mener helse- og omsorgsministeren at vi bør planlegge for alderdommen?

Jeg hadde faktisk forventet at noen av våre dyktige forskere på feltet ville ta ordet og bringe innsiktsfull kunnskap og gode råd ut i offentligheten om hvordan vi skal kunne ha god eldreomsorg i fremtiden. Istedenfor velger professor Bodil H. Blix ved UiT Norges arktiske universitet og Jill-Marit Moholt, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet, å ytre seg i et innlegg i Nordlys som iallfall fikk meg til å miste både munn og mæle.

I en sterkt polemisk kronikk henter de to forskerne et enkelt sitat fra helseministeren om at vi bør planlegge for egen alderdom og tar dette helt ut av kontekst. Deretter spikrer de sitatet opp på veggen, latterliggjør og raljerer over det i stor stil. Vi får høre at hvis man ikke har en velvillig innstilt sønn eller en oppofrende datter - subsidiært en ektemann med et sterkt utviklet omsorgsgen - ja, da er det umulig å gjøre noe som helst med tanke på at man blir eldre. Det er da jeg tenker at jeg, som lever alene og hverken har mann eller barn, etter hvert antagelig bør gjøre som de gamle indianerne: vandre ut i villmarken, finne meg en stein å lene meg mot og vente til vind og vær henter meg hjem til de evige jaktmarker.

Hvordan i alle dager kom vi hit? At ordskiftet om denne krevende oppgaven vi som samfunn har, er kommet inn i en bakevje som umuliggjør enhver fornuftig samtale. De to kronikkforfatterne kjenner selvsagt til de store demografiske endringene vi står foran, med et sterkt voksende antall eldre, hvorav mange vil lide av ulike demenssykdommer - mens det blir færre unge som skal bære byrdene. De vet at fremskrivningene i befolkningsutviklingen viser at vi raskt kan få et gap mellom det antall mennesker som vil trenge pleie og omsorg og antall fagfolk vi har til rådighet for å utføre tjenestene. I ulike SSB-scenarioer pekes det på at mens vi nå sysselsetter hver sjuende arbeidstaker i helse-og omsorgssektoren kan utviklingen bety at hver tredje arbeidstaker må arbeide i sektoren i 2060. Det er ikke bærekraftig, det ser alle. Da sier det seg selv at vi må tenke både bredt, klokt og nytt for å lykkes.

Hvem er så dagens ferske pensjonister og de som etter hvert kommer til? Det er den store etterkrigsgenerasjonen; alle som ble født sist på 40-tallet og i 50-årene. Det er min generasjon. Vi som antagelig ble det heldigste ungdomskullet i historien. Vi var den første generasjonen som selv kunne velge vår livsvei, uavhengig av våre foreldres klasse og status. Vi som var unge kvinner kunne ta utdannelse og ha lønnet arbeid.

Mange av oss foretok betydelige klassereiser og ble sterkt engasjert i politikk og samfunnsliv. Vi var unge og engasjerte under EEC-kamp og kvinnekamp på 70-tallet, vi var med da den nordnorske landsdelen fant en ny stolthet over egen historie og kultur. Vi sto midt i alt dette, som tenkende, handlende og selvbevisste unge mennesker.

Men i ethvert menneskes liv kan det etter hvert komme tunge tider - det gjelder også den heldige generasjonen jeg tilhører. Livet tar av og til vendinger vi ikke rår over. Vi kan bli rammet av sykdom eller ulykker og oppleve tilværelsen så nådeløs at vi kneler under byrden. Derfor er det så viktig at vi har en sterk offentlig velferdssektor som er der for oss alle - i alle livets faser. Men det store flertallet som nå blir pensjonister er vant til å ta grep for egne liv. Mange av av oss har god økonomi og de fleste vil antagelig oppleve flere år med god helse. Hvis noen skal kunne planlegge for alderdommen bør det vel være den generasjonen jeg tilhører. Men egen innsats skal spille på lag med, aldri erstatte, de offentlige tjenestene vi alle skal ha tilgang til når vi trenger det.

Forskerne Bodil H. Blix og Jill-Marit Moholt mener det er provoserende at politikere tror de kan «vedta» at folk skal planlegge for sin alderdom. Det ville være riktig hvis det var sant, men det er det ikke. Politikkens vesen er ikke å «vedta» hvordan den enkelte skal innrette sitt liv. Ingen politiker har noensinne «vedtatt» at vi skal spise sunt, være fysisk aktiv eller stumpe røyken. Men dette er viktige elementer i en folkehelsepolitikk vi har drevet med i mange år. Godt folkehelsearbeid skal bringe kunnskap ut til befolkningen, drive holdningsskapende arbeid og kombinere dette med offentlige tiltak som skal understøtte ønsket adferd for en bedre folkehelse. Hvorfor det skal være tabubelagt å tenke på samme måte når vi skal finne de gode løsningene i eldrepolitikken, er vanskelig å skjønne.

Blix og Moholt spør hva helseministeren mener det skal innebære å planlegge med tanke på alderdommen. Vel - i tillegg til at også eldre bør lytte til gode folkehelseråd, er kanskje ett av mange svar å finne i bo-trygt-hjemme-reformen, som regjeringen har lansert. Her legges det blant annet opp til at eldre kan få oppgradert og tilpasset sin bolig, støttet av Husbanken, dersom man ønsker å bo hjemme lengst mulig. Reformen vil involvere flere departementer, samt kommuner, planleggere og de eldre selv.

De to forskerne melder at de skal «følge nøye med på hvilke føringer som legges i reformen». Det er bra. Men kanskje de også kan bidra med kunnskap og kompetanse i de mange innspillsrundene som kommer. Jeg trodde faktisk at det skulle være en av forskningens viktigste oppgaver.