Gå til sidens hovedinnhold

Når fordommer blir utkledt som vitenskap

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

KrF-politiker Truls Olufsen-Mehus avholdt sitt foredrag «Født i feil kropp – regnbueideologiens religiøse trekk» på UiT Norges arktiske universitet onsdag 22. september. Det ble en absurd forestilling.

Foredraget, ble, betegnende for hva som ventet, innledet med at leder for Foreningen for Alle Konservative Studenter (FAKS), Jarl Roar Simonsen, ønsket velkommen med ordene: «Mine damer og herrer, velkommen.» Åpningsreplikken høstet anerkjennende humring og nikk fra de delene av publikum som kanskje aldri har opplevd smerten ved å bli forsøkt usynliggjort.

Simonsen takket deretter spesifikt Studentparlamentet, som hadde gitt tillatelse til at foredraget skulle finne sted - med bakgrunn i at UiT Norges arktiske universitet ønsker å legge til rette for sosiale, politiske, religiøse og humanitære aktiviteter - initiert av studenter. Det ble gitt grønt lys fordi det ble lagt opp til diskusjon etterpå.

Både innleder og Olufsen-Mehus understreket viktigheten av frihet, både hva gjelder ytringer og akademia, et synspunkt det er vanskelig å være uenig i. Det viste seg imidlertid raskt at friheten de fremhever, er begrenset til de som identifiserer seg med det budskapet Olufsen-Mehus forkynner: Det finnes bare mann og kvinne - hvis oppgave er å sørge for en bærekraftig verdensorden gjennom å formere seg.

Man kan jo lure på hva som er Olufsen-Mehus’ intensjoner med å gyve løs på en gruppe mennesker. Argumentene holder imidlertid ikke mål. Hans syn på hva som er god nok forskning på det han kaller «transarten», kan i beste fall sies å fremstå mangelfullt. Under dekke av å ha vitenskapelig belegg for sitt synspunkt hevder Olufsen-Mehus at det kun finnes to kjønn, og at dette er uløselig knyttet til hvilke ytre kjønnsorgan man fra naturens side er utrustet med. Dette er på ingen måte bevist.

Verre er det at han er imot at unger skal lære om kjønnsmangfold i barnehagen og på skolen, og selv har han anmeldt sin egen hjemkommune etter å ha funnet ut at hans barn har lært om transpersoner på skolen. Han begrunner reaksjonen med at han er redd for at dette skal skape forvirring hos barna.

Samtidig som Olufsen-Mehus påpeker at de sosiale rammene for kjønn er snevre, avviser han at kjønn også er sosialt betinget, og at vår forståelse av kjønn handler om sosiale normer - ikke utelukkende gen-koding. Når Olufsen-Mehus understreker at han blir drevet av «unik omsorg for de mest sårbare, nemlig barn og ungdommer», står det i sterk motsetning til hvordan han latterliggjør betydningen av kompetanse om seksualitetsmangfold, herunder kjønn, i samfunnet.

Det han kaller «prideideologien» får nemlig også gjennomgå. Slagord og kompetanse blir latterliggjort og underkjent. Han fremhever «prideideologien» og organisasjonene som religiøse. Han hevder blant annet at ledere blir forgudet og at Pridearrangementer blir feiret som hellige handlinger – og at organisasjonene krever lydighet, dyrkelse og aktiv oppslutning om sine idéer. Dette viser at Olufsen-Mehus har null kjennskap til hvordan disse organisasjonene fungerer. Han stempler og mistenkeliggjør helt legitim samfunnsmessig organisering, arbeid og synliggjøring.

I sitt fremlegg refererer han kun til kilder som samsvarer med det han tror på. Der forskningen derimot går i en annen retning enn hans syn, sier han at vitenskapen er ufullstendig og ikke troverdig. Dette er i høyeste grad problematisk. Et eksempel på dette er når han snakker om Esben Esther Pirelli Benestad, som uten tvil er Norges fremste ekspert på transtematikk. Olufsen-Mehus forsøker flere ganger å så tvil om Benestads faglige integritet, ved å eksplisitt gjøre et poeng av at hen er transperson: «Jeg bare nevner det.» Dette faller på sin egen urimelighet: Dersom hvis vi skulle anvende dette prinsippet på forskere som definerer seg innenfor tokjønnsmodellen, betyr det at vi må stille spørsmålstegn ved deres faglige integritet dersom deres forskning berører noe av deres kjønnsidentitet. Da får vi forsvinnende lite gyldig forskning!

Olufsen-Mehus fortsetter i sitt foredrag med en sekvens om de transpersonene som ønsker og får behandling. Han kommer med en rekke feilaktige påstander, og som primært bidrar til å skremme de som ikke vet at han tar feil. Han hevder blant annet at behandlingen er irreversibel og kjemisk ødeleggende. Videre sier han at pubertetsblokkere fører til sterilitet, noe det ikke finnes forskningsmessig belegg for. Tvert om vurderes pubertetsblokkere som et trygt alternativ, i det man gjenopptar puberteten hvis behandlingen avsluttes.

Feilinformasjonen stopper heller ikke der.

Olufsen-Mehus påstår at et forbud mot konverteringsterapi vil innebære at fagfolk risikerer fengsel dersom pasienten søker hjelp knyttet til spørsmål rundt sin kjønnsidentitet og velger å beholde det kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Dette er renspikket tøv.

På toppen av det hele sier Olufsen-Mehus at han er skeptisk til at ungdommer som har tanker rundt sin egen kjønnsidentitet, gjerne blir oppfordret til å kontakte organisasjoner for skeive. På spørsmål om hva han ønsker at ungdommene skal gjøre, sier han at de bør gå til psykolog. Tanken samsvarer med hans uttalelse om at «transpersoner også har andre psykiske lidelser», og dermed fremmer et syn om at kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom biologisk og opplevd kjønn) er psykisk sykdom. WHO meldte i 2018 at kjønnsinkongruens ikke lenger er en psykiatrisk diagnose.

Det er slike holdninger som gjør at ungdommer sliter og forblir «i skapet». Vi trenger mer åpenhet og informasjon for å oppnå mer respekt og kunnskap. Det understrekes av Levekårsundersøkelsen 2020: Der meldes det blant annet om lavere livstilfredshet, mer ensomhet og høyere forekomster av selvmord, blant annet som følge av fordommer og trakassering som de blir møtt med.

UiT Norges arktiske universitet har i underkant av 19000 studenter og ansatte. Statistisk sett er opp mot 500 av disse innenfor transspekteret. Det er mennesker som denne uken har fått indikert at de er psykisk syke – og det fra et auditorium på sitt eget studiested og arbeidsplass. I Norge, i 2021.

Det kreves en helt spesiell psykisk styrke å skulle klare å sitte stille og høre et helt foredrag om at noen mener at man er psykisk syk, for så å skulle klare å stille relevante og saklige spørsmål. Det opplevde vi heldigvis at publikum klarte på onsdag. Olufsen-Mehus ble pepret med kritiske spørsmål og kommentarer. Det ble ikke nok tid til at alle fikk komme til orde.

Absurditetens teater har nok ikke spilt sitt siste stykke, men det skjer heldigvis ikke uten motstand. Truls Olufsen-Mehus’ holdninger hører rett og slett ikke hjemme i et moderne, opplyst samfunn.

Kommentarer til denne saken