Gå til sidens hovedinnhold

Når fiskeriene avfolker kysten

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Så har Covid 19 også blitt en øyeåpner for en politisk upåakta, men varsla forvandling av kysten. Bort fra alders tids bosetting for kystfolkets faste høsting av havet, til dagens oppstykka befolkningsstripe mellom vekst og forfall. Ved roret står ingen politiker med klare ord om gjenbruk av hele landet, kun en autopilot på kurs mot en ubønnhørlig økonomisk forvandling forut.

I kjølsporet begynner vi å se den, en flekkvis bosetting uten noen felles kystfolk-vilje ‘a la denne: Folk og fartøy i alle grender ! Derfor fins heller ingen jevn fordeling, kun en vikårlig, punktvis stedsutvikling som en følge av storstilt kjøp og salg av kvoterettigheter. Oppsamlet i det stille og på stadig færre hender. «Strukturering» kalles det i tilslørt retorikk. En liten notis forleden om to brødre som nå har sju kystfiskebåter, burde får klokkene til å kime for en avtalt utbæring av bygder på sotteseng.

Fiskeripolitikk het det engang, og var viktig. Nå er den overlatt til et regelstyrt rammeverk fortøyd i et rettighetsregime for fri opphopning av kvoter på stadig færre hender. Med en matematisk konsekvens: færre båter, færre fiskere og færre folk på kysten. I dette regimet kommer rettigheter først, og de med flest av dem blir bestandig størst. Antall rettigheter og kvotepris blir minst mulig politisk bestemt eller fordelt i dette systemet. Isteden styres utviklinga av mest mulig kjøpt og betalt, avhengig av den enkelte reders økonomi i kvotekappløpet. Én båt og én kvote er blitt unormalen. For arven etter Røkke har nådd også kystflåten, med en politisk autorisert tro på rederier fullasta med kvoterettigheter, mens politikere på land ser seg tjent med skattemillioner til enkelte kommuner - og staten.

Slik vokser enkelte fiskevær med både fiskemottak og båter, i en god stedsutvikling og med kommunen som administrativ akklamatør. Mellom slike steder ligger visne høymuggelbygder med inntørka strå og frø, brunt i brunt. Og ingen jorder høsta. Ikke som dengang hver eneste feskarbondebygd fylte tylfta av heimebåter med jordbrukende naboer på hvert et båtdekk. Nå ligger halve kysten mellabær, med gjengrodde jorder som sløsesjokk på matgod jord. For et samfunnsløseri!

Og for en hån mot havnasjonen Norge, å la «gamle Norig nørst i grendom» langsomt forvitre. En landsdel som alene skaffa Norge sin aller første nasjonale eksportinntekt et helt årtusen attover i tida, på tørrfisk og jektefart. Fra en befolkning helsysselsatt på naturressurser og egne muskler. Hvilken uovertruffen kortreist bærekraft den bygde på, fra fjord til bord! Og hvilket matkammer også for Europas fastende katolikker. Og tilsvarende; Afrikas næringsbank av vårt fiskeris «Prima Afrikavare», samt det litt skamfulle attåt – «Sekunda vare» som etterspurt næringsmiddel for de fattigste.

Men akkurat som oppturen i fiskerikapitalismen nå, kom også nedturen i vårt gamle Norge med kjøp og salg. Næret av gryende kapitalbehov, oppstått av trangen til litt slåttelette med en slåmaskin i ny og né, samt andre lettvintheter til pynt og spetakkel. Og sakte klappa fiskerbondesamfunnet sammen, fordi datidens lave fiskepriser ikke kunne bære nødvendig inntekt for fiskeskøyter med mannskap på 3-7 mannslotter å dele på. Dermed flytta fiskeflåten ut på åpent hav med større båter som trengte helårsfiskere, mens feskarbonden ble henvist til sin heimjord og litt nærfiske etter høstsild i fjordene. inntil både jord og fjord gradvis ble forlatt, eller overlatt til én- og tomannssjarker, uten mange mann å dele på.

Denne utviklinga tappa kysten for fiskerkompetanse. Samtidig som limet i den sterke kystkulturen, felles erfaring og felles referanser, gikk opp i liminga. Mens kvinnene på kysten, de som bar fiskerbondesamfunnet, tapte sin fordums samfunns-skanse.

Nå har koronaen utvist hvordan rikmannsrederiene har tjent så godt, og attpåtil blokkert for lokal kystkompetanse ved overgangen til utenlandsk mannskap som billig arbeidskraft fra lavlønnsland. Især fra Russlands forgårder i østeuropa. Så lønnsomt, både for redere og deres nye mannskap, at norske fiskefartøy og ditto industri nå har et stort innslag av ‘billigarbeidere’ og derfor er lite interessert i «inkompetente» nordmenn, både ombord og «på bruket».

To brødre med syv kystfiskebåter begynner å bli et vanlig fenomen. Til glede for et fåtall bedrestilte steder, der man i lange perioder rett nok ikke ser snurten av sin(e) fiskebåt(er) på raid langs kysten etter nye arter og sesonger. Mens høymuggelbygder på langs ligger og florerer sitt fatale forfall. Samtidig brer bekymringsrynkene seg mellom nabolagene på nordkysten og helt inn i avisredaksjonene. De som et helt halvår har applaudert nødvendigheten av fremmedarbeidere for å berge landets hovedfiske, skreisesongen. Enda det er redere og fiskeindustri selv som har skylda for sitt ‘samfunnskritiske behov’ for arbeidsinnvandring.

I femogtyve år har fiskeripolitisk høyredreining i Norge henta sin lærdom av Røkkes trålerkupp og spredt den til kystflåtens noe mindre, men nye supereffektive fartøyer og fangst-teknologi som bare øker på med not og snurrevad som tar opp kvota på null komma niks, for straks å legge om til drift på nye arter med andre kvoterettigheter.

Men den gjensidige avhengigheten mellom kysten og fiskeflåten har forvitra. Stadig færre kystbygder har aktive fiskere igjen, mens eldre fartøy blir oppkjøpt og nedlagt. Og når bærebjelkene for restbosettinga er skjelvende stankelbein på vaklevorne pensjonister, er det lett å falle fra.

I et fåtall ivskraftige fiskevær derimot, er samkjøret av teknologi og innleid arbeidskraft så effektivt at vi snart kan ta opp hele fiskeri-Norges kvotebank uten bruk av norske fiskere! Samtidig som fiske og oppdrett proklameres som oljas arvtaker i Norge, der norsk fiskeripolitikk fortsatt skal være tufta på at fisken er hele folkets eiendom. Så kan du gjette lett på hvem som ikke taper på det. Nordpå.

Kommentarer til denne saken