Jeg har nå fått det svaret jeg ønsket fra Målselv kommune. Nemlig at dispensasjonssøknaden etter §5b etter Motorferdselslovens veiledning T-96 ikke kunne behandles, fordi eget spesielt skjema for hvor langt du kan gå på ski ikke er utfylt slik Statsforvalteren krever.

Jeg vil hevde at dette er et skjema som er langt utover en kommunebyråkrats kompetanse å kunne vurdere. Jeg vil anta det er i strid med hva som kan avkreves av private helseopplysninger/vurderinger i en slik sak.

Slik den såkalte «parkeringsregelen» i Motorferdselloven ble uformet i 1978, var den utformet og praktisert slik at dette skulle være en lovhjemmel for folk som fikk en varig funksjonshemming. De skulle etter unntaket kunne komme seg til de områder de tidligere hadde kunne gått til fots og på ski til med snøscooter. Dette ble entydig presisert i en ny forskrift T 1-96 i 1995/-96 der de samme rettigheter skulle videreføres uten innskrenkninger eller endringer. Det betyr at det allerede da var etablert en rettspraksis, samt etter de til nå de siste år en sedvanedannelse som snart er 50 år, der lovgiverne hjemlet denne regelen, som nå med kreativ jus fra statsbyråkratene er utradert.

Når nå direktoratet og byråkrater hos Statsforvalteren på en så inngripende måte innskrenker denne regelen gjennom byråkratiske krumspring kan dette ikke på noen måte ha forankring i den lovgivende del av vår maktfordeling etter mitt skjønn.

Maktfordelingen består i at Stortinget vedtar lover og bevilger penger, regjeringen iverksetter og utøver det Stortinget har bestemt. Domstolene dømmer på bakgrunn av de lover Stortinget har bestem. Øverst i pyramiden står Norges Storting så vidt jeg har lært.

Det kan det synes som Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Troms og Finnmark gått utover sin fullmakt og kompetanse. De virker å ha ha misforstått maktfordelingprinsippet Norge styres etter. Motorferdselloven er ikke endret av Stortinget i denne sammenheng, så langt meg bekjent, men de byråkratiske fortolkningene som tolker dette på mest mulig negativ måte synes å ha gjort det etter mitt ringe skjønn. Den ble faktisk forsøkt liberalisert i 2015 med større rom for lokalt demokrati.

På den måten beveger byråkratiet seg kraftig inn i en gråsone mot lovgivende makt i og med at de endrer på en etablert forvaltningspraksis, sedvane og intensjon med en byråkratisk endring av loven.

Domstolene har den muligheten at de kan skjerpe lovanvendelsen gjennom økt straffenivå eller terskel for å bli dømt, men muligheten betviler jeg den utøvende makten har, og på den måte utøve det som kalles rettspleie og er et anerkjent demokratisk prinsipp. Dersom den utøvende makten gjør blir det vel som bukken og havresekken.

Innstrammingen vi nå opplever i Målselv etter sterke sentrale byråkratiske føringer er å oppfatte mot all den sedvane som jeg mener er etablert på området og gjennom alle de dispensasjoner som er gitt siden Motorferdselloven ble innført, og hvordan den har vært praktisert for kvalifiserte dispensasjonssøknader.

Jeg vurderer nå å klage min sak inn for Sivilombudsmannen, fordi Målselv kommune etter det jeg forstår følger en instruks fra Statsforvalteren og på det grunnlag har gått utover sin rettslige fullmakt når man krever det tilleggsskjemaet hva gjelder §5b. Det tilligger kommunen å vurdere det skjønnet motorferdselloven gir rom for. Det blir da merkelig at Statsforvalteren kan sette seg over det skjønnsfullmakten kommunen har.

Det tok politikere og byråkrati ca 10 år å avvikle en totalt uforståelig 2,5 km-regel for hytteeier og innse fornuften der. For å kompensere denne liberaliseringen klarer de det juridiske krumspring å innføre en 2 km gangregel for funksjonshemmede som jeg finner høyst merkelig. Hva er forskjellen på å kunne gå 2500 meter eller 1500 meter? Noe jeg vil karakterisere som stigmatiserende og krenkende for de det gjelder.

Vi har sett Lars Monsen i programmet «Ingen grenser». De fleste kan klare to kilometer, men hvor lang tid og anstrengelse er det innenfor verdighetens grenser på anstendig måte å forlange i byråkratiets navn? Og som om dette ikke er nok maler Statsforvalteren på en fredning fra Treriksrøysa til Øvre Dividal Nasjonalpark for å trenere utviklingen og tilretteleggingen for nye nye skuterløyper i Indre Troms.

Grensene på denne parken får meg til å tenke på om det er Troms Turlag som er oppdragsgiver. Vi ser jo at grense går nedenfor det svære hyttekomplekset til Troms Turlag ved Rostaelva. Vi har jo, som Erna sier, tankefrihet i dette landet. Og da er jo stort sett hele fjellheimen okkupert av miljø- og turinteressene for slike vi som oss som ønsker å komme oss til fjells med snøscooter.

Beklager, men nå er det snart 50 års sammenhengende frustrasjon som nå siver ut mellom fingrene som en softis i sommervarmen. Staten løser problemet med makt og helikopter, hva med et vennlig ord ved postkassen? I Sverige og Finland er denne problematikken omtrent helt fraværende, og svenskene rister på hodet nå de hører om tilstandene her.

For svært mange oppleves dette støtende for den alminnelige rettsoppfatning, i sær med tanke på ressursbruken, når de gjør ellers lovlydige folk og ungdommer til kriminelle, med rikspolitikerne som tillater det som uinteresserte vitner. De kommer fulle av idealisme og håp til Løvebakken. Men etterhvert synes de – med noen hederlige unntak – å bli nøye koreografert etter partipiskenes piskesmell, innordnet trygt og godt i Stortingets vandrehall.

Statsforvalteren bør slutte å motarbeide folket her på bygdene og heller være til gagn og trivsel i vår landsdel – ikke en fraflyttingskatalysator, slik mange med meg oppfatter det.

Til sammenligning er Finland verdens beste land å bo i. De har også et snøskuterøypenett likt i Sverige, som vi bare kan misunne dem. Verken Sverige eller Finland er skadet av deres løypenett for snøskutere. Der er bruken av snøscooter anerkjent kultur, slik lystbåtkulturen på Oslofjorden og Sørlandet. Finland er befolkningsmessig temmelig likt Norge, men de svir nærmere 1000 milliarder mindre av i året enn Norge som ligger på en svak 6-7- plass på livskvaltetsskalaen. Finland hr også 200- til 300 000 færre offentlig ansatte. Så får hver og en tenke over hva vi bruker penger på.

Er vel klar over at jeg muligens spør mer enn ti vise kan svare, men det skader nå ikke å prøve, i håp om et svar folk flest kan forstå. For å være litt bibelsk heter det; Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, men i dette tilfellet tror jeg de så altfor godt vet hva de holder på med.