Gå til sidens hovedinnhold

Når den moralske panikken tar oss

Skal vi få slutt på diskriminering, rasisme og undertrykking av minoriteter i samfunnet, inkludert av samer her nord, og i stedet få samtalen inn på et konstruktivt spor, må vi først få bukt med det nedlatende, fordummende og stigmatiserende språket som nå brer om seg.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da den store sveitsiske psykolog og psykiater Carl Gustav Jung (1875 – 1961) en gang fikk spørsmålet: «Hvem er du egentlig?», svarte han på en måte en ikke kunne vente fra en person som han: «Det har jeg i grunnen undret på gjennom hele livet.»

Han mente imidlertid at spørsmålet var feil fordi det bygger på antakelsen om at det inni oss er en kjerne, akkurat som i en plomme, som vi kan finne bare vi graver dypt nok. I stedet, sa han, bør vi se på oss selv som en løk. Om vi skreller den lag for lag, sitter vi til slutt igjen med – ja, ingen ting. Peer Gynt oppdaget også dette. Han lette etter substansen i seg selv, men fant den ikke.

Men spørsmålet er jo både viktig og interessant, og vi strever alle med å finne et slags svar. Det er ingen vi kan spørre; vi må selv finne det ut. Vi blir neppe helt tilfredse om vi prøver å huske hva vi har tenkt gjennom livet. Tankene våre er for flyktige og sprikende til å gi det holdepunktet vi søker etter. Vi kommer nærmere svaret om vi oppsummerer hva vi har gjort.

Andersen bygger ikke bare hus, han er snekker. Har jeg drevet fiske, tenker jeg på meg selv som fisker. Har jeg spilt fiolin, svarer jeg fiolinist om noen spør hvem jeg er. Slik er det også jeg slutter meg til at jeg er far, journalist, professor eller hva det skal være. Min identitet er nært knyttet til min aktivitet. Jeg har imidlertid gjort og vært mye forskjellig i livet, løken har mange lag.

Derved blir identiteten både sammensatt, ubestemt, og ustabil. Jeg er ikke nødvendigvis den samme nå som jeg var tidligere, og framtiden vil ikke nødvendigvis føre til en avklaring. Jung sier selv: «Jo eldre jeg ble, desto mindre forstod eller innså eller visste jeg om meg selv.» («Mitt liv» Gyldendal Fakkelbok, 1966, s. 264).

Identitetspolitikk

«Hvem er jeg?» er imidlertid ikke det eneste spørsmålet vi plager oss selv med gjennom livet. Vi spør også om hvem «Vi» er. Svaret har betydning for hvordan vi opplever oss som gruppe og nasjon, og i siste instans som individer. Jeg og Vi henger sånn sett sammen. Når Obama og Biden i kampen om å vinne over Trump, til stadighet fant å måtte slå fast at «This is not who we are!», så handler det om amerikansk identitet. De ville neppe uttrykt seg slik om ikke de legger til grunn at identiteten har politisk relevans.

For begge presidenter er det enklere å besvare spørsmålet negativt enn positivt. Det er lettere å bli enig om hvem vi ikke er enn hvem vi er. Amerikanerne er forskjellige på så mange måter at de må stole på at identitetspolitikken, institusjonene og symbolene klarer å holde dem sammen, noe som ikke lengre synes å være tilfelle. Den som forventer å finne en kjerne i det amerikanske, vil lete forgjeves, for også den kollektive identiteten, «Vi-et», kan sammenlignes med en løk. En må heller se etter hva amerikanerne gjør som land og folk, og i hvordan de feirer seg selv. Identiteten blir falsk når det er sprik mellom det en selv hevder å være og det en faktisk gjør, hjemme og ute.

Ingen kaller imidlertid Obama og Biden for «identitetspolitikere», selv om de er det også, like mye som norske politikere er identitetspolitikere når de påstår at innvandringen undergraver det norske eller hevder at EU medlemskap vil virke negativt på vår nasjonale selvfølelse. Ordene «nordnorsk debatt» i Nordlys er i seg selv identitets-politisk. Det som skrives handler ikke bare om nordnorske interesser - om fiskerier, forsvar og jernbane. Innleggene handler like mye om hvem vi her nord mener å være, hva vi synes vi fortjener og hvorfor. Vi insisterer på at nordlending er en relevant kategori i politikken. Nordnorsk debatt er noe vi har for oss selv, om oss selv. «Søringer» bør helst ikke blande seg inn. De vil kunne finne på å kritisere oss for å drive identitetspolitikk, og vil ha mye rett i det.

Men finnes det egentlig en nordnorsk identitet som kan danne et grunnlag for en felles opptreden i politikken? Det synes ikke å være slik. Slik felles opptreden vil trenge mye identitetspolitikk.

Moralsk panikk

Ordet identitetspolitikk brukes pussig nok ikke når ideen om Nord-Norge får hjertet til å banke og sette sinnene i kok. I stedet henges det på marginaliserte grupper som melder seg på i politikken. I Nordlys og på facebook får samiske politikere og akademikere merkelappen «identitets-politiker». I USA dukker ordet opp som et motsvar til «Black Lives Matter» - bevegelsen. Det samme skjer når folk med andre seksuelle legninger organiserer seg og vil ha et ord med i politikken. Da oppstår det sosiologer kaller «moralsk panikk» (Stanley Cohen: «Folk Devils and Moral Panic», 1972). Folk opplever seg ubekvem og truet, og føler trang til å ta igjen. Da gjelder det å finne språk som står seg. Identitetspolitikk er et ord som er lett å ty til, fordi det er blitt negativt ladet og kan benyttes som retorisk skyts.

Identitetspolitikk er imidlertid i utgangspunktet et faglig begrep – som beskriver nettopp den politikk som er forankret i, og springer ut av, folks felles, men differensierte selvidentifikasjon. Den er et uttrykk for marginaliserte folkegruppers streben etter et svar på «hvem er vi?» - Dette kan de imidlertid bare finne ut sammen. Når de driver identitetspolitikk, snakker de ikke bare til «oss», men også til seg selv. Det handler om å gjenfinne en verdighet de har mistet gjennom årelang undertrykking, diskriminering og trakassering.

De som er offer har selvsagt lettere for å kjenne lusa på gangen, ikke bare i politikken, men også i de sosiale strukturene og systemene; i institusjonene, lovverket, kunsten, litteraturen, og ikke minst i språket. Dette er temaet for såkalt «kritisk raseteori», et annet akademisk begrep og forskningsfokus, men som nå også brukes som et skjellsord av republikanske ideologer i USA mot forskere som prøver å trenge dypere inn i rasismens mange irrganger. De tør ikke ta sjansen på hva forskerne kan finne ut. Særlig gjelder det å holde denne teorien ute av klasserommene.

Politisk retorikk

Det er sider ved identitetspolitikken en kan føle ambivalens ved, også i sin nordnorske utgave. Men det kan en jammen også føle i forhold til partipolitikken som er dens begrepsmessige motsetning. Jeg går ut fra at jeg ikke er alene om å grue meg til den infantile kjeklingen som garantert kommer til å prege valgdebattene som nå står for døren.

Denne stilles det rart nok ikke spørsmål med. Det er slik partipolitikken er og visstnok skal være. Tristere er det imidlertid når den politiske retorikken skyver til side, dekker over, og stenger ute det som er identitetspolitikkens utgangspunkt; marginaliserte og diskriminerte folkegruppers helt legitime rettferdighetskrav. Det er fristende å tro at dette nettopp er hensikten; å skape en avledningsmanøver for å få folk til å snakke om noe annet.

En må gjerne være opptatt av retoriske uttrykksformer i identitetspolitikken. De er slett ikke uvesentlige. Men det må ikke glemmes at politikk først og fremst handler om løse felles problemer, skape utvikling, bygge demokratiet, sikre folks rettigheter og behov, og hjelpe dem med å finne ut hvem de er. Det siste skjer blant annet gjennom kultur- og skolepolitikken. Skal vi få slutt på diskriminering, rasisme og undertrykking av minoriteter i samfunnet, inkludert av samer her nord, og i stedet få samtalen inn på et konstruktivt spor, må vi først få bukt med det nedlatende, fordummende og stigmatiserende språket som nå brer om seg.

Kommentarer til denne saken