Gå til sidens hovedinnhold

Når demokratiet svikter

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stormingen av den amerikanske kongressen har sjokkert en hel verden og hendelsene omtales som et angrep på demokratiet uten sidestykke i moderne tid. Ikke bare tok demonstrantene seg inn i kongressen og avbrøt det pågående valget av valgmenn til Representantenes Hus, men de ble også oppildnet til å gjøre så av den sittende presidenten. Få, om noen, hadde trodd at dette kunne skje i landet som i alle fall frem til nå har vært kjent som ‘frihetens høyborg’ - USA. Spoler vi fire år tilbake i tid ble også Trumps valgseier i 2016 omtalt som et sjokk, og om det er en ting som har vært konsistent disse fire årene under Trumps presidentskap, er det nettopp hans evne til å sjokkere.

Men hvor sjokkerende er det som har skjedd - egentlig? Trump har siden 3 november konsekvent nektet å akseptere at Joe Biden gikk av med valgseieren. Han har gjennom hele presidentperioden twitret en rekke løgner og konspirasjonsteorier, og hans romantisering av høyreekstremistiske krefter og konservativ kristendom har vært åpenlys for alle siden Charlottesville i 2017. Bare uker før valget oppfordret Trump dessuten den høyreekstremistiske gruppen Proud Boys til «å trå tilbake – og stå klar». At alt dette ikke var varsler nok til hva som kunne skje 6. januar - og med en beredskap som fungerte deretter - er derfor det som burde være mest overraskende.

Valget av Donald Trump i 2016 var også en varslet ulykke. I følge rapporter fra Freedom House og V-dem i Gøteborg har den demokratiske helsetilstanden i både Europa og USA og verden for øvrig stadig forverret seg de siste 14 år. Tilliten til politiske institusjoner og prosesser - både de nasjonale og internasjonale - har endret seg til skepsis, mistillit eller i verste fall til hat. Likevel har størsteparten av den vestlig-liberale befolkningen nærmest insistert på at både Brexit og Trump var umulig. For ikke å snakke om mulighetene for at vi kan stå ovenfor en nært forestående borgerkrig i USA.

Det er i seg selv et tegn på hvordan politikere, medier, meningsmålinger og også eksperter ofte ikke forstår sin samtid, og ikke ser ut til å ta de siste årenes og dagenes hendelser på alvor. For om det er en ting som er klart etter onsdagen, så er det at USA er et land i dyp splittelse. Globaliseringen og ny teknologi har lenge utfordret ideen om arbeid for alle, og ulikhetene har økt siden 1980-tallet. Dette er riktignok ikke unikt for USA, men blant vestens demokratier er er USA i en særstilling. Tall fra Pew Research Center viser for eksempel at USA har ginikoffisient (som måler forskjellene mellom fattig og rik) på 0.48. Dette er omtrent på linje med land som India, og langt høyere enn for eksempel de fleste østeuropeiske land.

Det som gjør dette ekstra problematisk, er at de sosiale ulikhetene i stor grad følger de kulturelle og etniske skillelinjene i USA. Tallene viser videre at 50% av den amerikanske befolkningen dessuten tror på en konspirasjonsteori, og den politiske tilliten til regjeringen i USA er på knappe 20%! Innvandring og press på velferden har medført at kultur og verdier har blitt stadig viktigere for folk. Mange hvite amerikanere (både fra arbeiderklassen og middelklassen) frykter og føler at det ikke er plass for dem og deres verdier i en multikulturell, globalisert og teknologisk avansert framtid.

Det er denne frykten de liberale elitene i USA og Vesten over fremdeles ikke ser ut til å ta på alvor: at store deler av folk i USA føler seg forlatt eller utstøtt. Dette blir særlig synlig gjennom Bidens karakterisering av opprørerne som stormet kongressen som terrorister, og gjennom opprørernes uttalelser som «Vi var normale folk før. Vi kjemper for vår frihet nå. Vi vil få landet vårt tilbake». Uttrykket «en manns terrorist, en annen manns frihetskjemper» er nokså treffende her.

Vanligvis forbinder vi storming av nasjonalforsamlinger med opprør i totalitære stater, og at det er uttrykk for demokratisk mobilisering, slik vi så i Hviterussland i fjor. Scenene fra Capitol Hill kan derfor fremstå som ufattelige, nettopp fordi USA er ansett som et demokrati der borgernes demokratiske rettigheter er oppfylte. Kanskje er det betimelig å spørre: hvor godt fungerer egentlig det amerikanske demokratiet?

Opplevelsene av fremmedgjøring overfor systemet og den påfølgende frykten har åpnet det politiske landskapet for en høyreradikal populisme som er økende både USA og Europa, hvor romantisering av mer autoritære styringsformer, kombinert med teorier som Eurabia, The Grand Replacement og sivilisasjonenes sammenstøt, utgjør kjernen i deres tankegods. Forskning omkring årsaker til politisk vold og borgerkrig viser at ulikheter mellom etniske og religiøse grupperinger og frykt for tap av privilegier øker risikoen for at nettopp dette. Trump er derfor ikke problemet, men snarere et symptom på et dypere samfunnsproblem. Dette gjenspeiles også av det faktum at halvparten av republikanerne faktisk ser ut til å støtte onsdagens hendelser.

Spørsmålet er, hvordan møter man best denne frykten og splittelsen og hindrer den i å ta overhånd? Er det ved å fortsatt overse grobunnen for frustrasjonen disse gruppene føler og insistere på at slaget om det amerikanske demokratiet ble vunnet allerede samme natt med fastslåingen i Kongressen av Joe Biden som landets 46. president? Eller ved at Biden entydig viser støtte til bevegelser som Black Lives Matter og Antifa? De sosiale ulikhetene mellom raser og etniske og religiøse grupperinger i landet er ikke noe som oppsto verken i 2016 eller som kommer til å forsvinne etter 20. januar i år. En dypere sjelegransking vil kreve endringer i så måte, men dessuten at man fører en dialog - også med grupperinger liberale demokrater gjerne ikke er enige med!

Kjernen i et demokrati slik vi kjenner det fra den franske revolusjon er frihet, likhet og brorskap. I Amerika er det først og fremst friheten som har stått i fokus med den konsekvens at dagens amerikanske samfunn minner mer om et plutokrati enn et demokrati, og greier man ikke snu dette, går det neppe lang tid før borgerkrigen alle frykter er et faktum. En riksrettssak kan vise seg å gjøre situasjonen enda mer tilspisset.

Kommentarer til denne saken