Gå til sidens hovedinnhold

Når ble vi så fordømt naive igjen?

I ukene etter 22. juli tok vi til oss ordene fra talen til Jens Stoltenberg. Vi svarte med åpenhet og mer demokrati. Men når ble vi så fordømt naive igjen?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år er det ti år siden 22. juli. 77 mennesker mistet livet i angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya. For to uker siden kom Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli» ut. Boken gir et bilde av hvordan Arbeiderpartiet håndterte terrorangrepet, men har også sparket i gang en nasjonal debatt om hvorvidt vi har lyktes med å ta et oppgjør med tankegodset bak 22. juli eller ikke. Notaker hevder dette oppgjøret har manglet.

Notaker har helt rett. Og det som overrasker meg etter å ha lest det han skriver, er hvordan oppgjøret med de ekstreme tankene, hatytringene og konspirasjonene fikk en bråstopp. Bare fire måneder etter 22. juli beskyldte Per Sandberg (Frp) Arbeiderpartiet for å ha «så til de grader spilt et offer» etter angrepet. Og med det fikk hele det politiske Norge og mediene det vi i dag liker å kalle berøringsangst.

Det er ingen tvil om at tankegodset som drev fram terrorhandlingen lever videre den dag i dag. Blant annet i form av ekstreme ytringer mot folkegrupper og demokratiet. Og det er ingen tvil om at både du og jeg, våre folkevalgte og mediene har berøringsangst når det kommer til en del av de ekstreme tankene og ytringene.

Men det største problemet er likevel ikke berøringsangsten. Det største problemet når det kommer til det manglende oppgjøret med ekstreme holdninger og ytringer, er at vi er så fordømt naive.

I dagene etter angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya tok daværende statsminister Jens Stoltenberg et tydelig oppgjør med det tankegodset som drev fram angrepet. Stoltenberg, Arbeiderpartiet og AUF imponerte både Norge og resten av verden med måten de møtte terroren på. I talen i Oslo domkirke bare to dager etter angrepet kunne hele verden høre Norges statsminister si: «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

Ordene var skrevet av nå avdøde Hans Kristian Amundsen fra Finnmark. Godt kjent som både Nordlys-redaktør og Stoltenbergs nærmeste rådgiver. Ordene har gått inn i historiebøkene nærmest som et minnesmerke over 22. juli, som kommentator Eirik Bergesen så fint formulerte det i Aftenposten i 2018.

Men min påstand er at vi alle har glemt én del av det vi tok til oss fra denne talen. Vi har glemt å ikke være naive. Det er veldig farlig. I møte med helsprø, men farlige konspirasjonsteorier rister vi som ikke deler de ekstremes tankegang bare lett på hodet og rusler videre. Vi tar ikke til motmæle, for vi tar det ikke nok på alvor. Vi skjønner ikke at det å ikke ta et oppgjør med ytringene der og da, øker aksepten for hva det er greit å mene og si i neste omgang. Sakte, men sikkert aksepterer vi alle mer og mer. Konspirasjonsteorier og hat får mer fotfeste blant de små, men potensielt voldelige gruppene som tror på det som blir skrevet.

I NRKs «Helgemorgen» på søndag fikk jeg spørsmålet «hvem har ansvaret for å ta oppgjøret som har manglet?» I dagene etter har jeg tenkt mye på dette. Svaret er etter min mening at vi alle har et ansvar. Fra deg og meg på den ene siden, til våre folkevalgte på den andre siden – og mediene midt i mellom. Det er ikke godt nok når vi har en statsminister som sier «jeg ville ikke brukt de ordene» når en av hennes statsråder kommer med ekstreme ytringer som bidrar til å skape polarisering og hat. Vi må ha ledere som tar helt tydelig ansvar, som har nulltoleranse for selv den minst farlige men ekstreme ytring. Når en statsminister tar avstand fra ord men ikke holdninger, er det naivt å tro at det ikke betyr noe.

Du og jeg har et ansvar når vi ser at konspirasjoner som har som mål å øke konflikter sprer seg. Det er naivt å tro at det ikke betyr noe når vi sier fra at det som hevdes er feil. Det er naivt å tro at å «like og dele» usanne og ekstreme påstander før vi selv sjekker om det faktisk er sant ikke kan bidra til å forsterke hatet som finnes der ute.

Men det er også naivt å tro at de som hater er i flertall, det er de nemlig ikke. De høres så godt fordi de roper så høyt. Og de roper høyt fordi de med ekstreme holdninger alle har en felles, tydelig ytre fiende. De ser en trussel som de vil advare mot.

Vi andre gjør ikke det. Vi rister på hodet og går videre. Vi andre er for naive.

Det er på tide at også du og jeg roper høyt, at vi begynner å se på de ekstreme holdningene som en felles fiende vi vil advare mot. At vi slutter å være naive, lar være å bare riste på hodet. Vi må bruke 10-årsmarkeringen etter 22. juli til å hente fram ordene som trøstet oss alle den gangen: «Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

Kommentarer til denne saken