Gå til sidens hovedinnhold

Når alle skal ha alt

De norske universitetene lar prestisje gå foran økonomi og kvalitet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Samme uke som Finansdepartementet la frem sin perspektivmelding med alarmerende utsikter for offentlig pengebruk i Norge, dukket rektorer ved de såkalte «nye universitetene» opp i avisen Khrono med noen krav som kunne høres tilforlatelige ut. Men som i realiteten vil sope med seg mange milliarder kroner fra statskassa de neste årene.

De krever at den såkalte gradsforskriften skal oppheves. Det vil sørge for at de får opprette nøyaktig de samme utdanningene som de fire store breddeuniversitetene har.

Hva handler dette om? Er det akademisk selvbilde og prestisje, eller det som i sum er samfunnets samlede behov? Og ærlig talt; strengt tatt burde vel minst ett av disse nye universitetene ha mer enn nok med å konsentrere seg om kvaliteten på utdanninger de allerede har, før de forlanger at fellesskapet betaler for enda flere?

Denne type krav er uansett prisen landet vårt nå betaler for den norske universitetsepidemien de siste tiårene. Myndighetene har gitt etter for alle slags lokalpolitiske krav fra steder som vil pynte seg med en universitetslogo. Det har igjen ført til en uheldig overproduksjon av akademikere i samfunnet vårt.

Men rektorenes utspill anskueliggjør også en nasjon med statlig virksomhet som er dopet ned på oljepenger. Topplederne ved de nye universitetene er blant de som ikke tar inn over seg at en ny virkelighet i Norge krever langsiktighet og bevisste prioriteringer når statens inntekter faller og korona-regningen skal gjøres opp.

Å spre for eksempel legeutdanningen på en lang rekke små universiteter i Norge er lite effektivt både faglig og økonomisk. Med en befolkning på knapt fem millioner mennesker, sier det seg selv at ikke alle kan levere alle deler av den kunnskapen som er nødvendig. En ting er økonomien i det; det koster rundt en halv milliard kroner bare å utdanne et enkelt kull med 120 leger ved Universitetet i Tromsø.

Et annet forhold er at dette er knyttet til små og sårbare fagmiljøer, der det også skal drives trening på ferdigheter, pasientkontakt og laboratoriearbeid. Allerede i dag er det for øvrig slik at store deler av lege-utdanningen i Tromsø er desentralisert og knyttet til lokalsykehus i landsdelen. Det er et system som med hell kan foredles videre. Kvaliteten er høy, og studentene er landets mest fornøyde.

Det burde vært enkelt å forstå at det er begrenset hvor mange slike sterke fagmiljøer det er mulig å bygge opp per disiplin i et lite land som Norge. I sum risikerer man å gjøre utdanningene både dyrere i tillegg til at de blir kvalitetsmessig dårligere. Eller at man får store forskjeller i kvalitet. Det blir til syvende og sist helsetilbudet til folk flest det kan gå ut over.

Med Senterpartiet på vei opp og frem i norsk politikk, kan det virke som om mange særinteresser i samfunnet øyner håp om at alle krav om at alle skal ha alt, har en mulighet til å lykkes. Trolig må vi lese universitets-rektorens utspill i lys av en slik logikk.

Men saken er et eksempel på det som har blitt et tabu i Norge; at sentralisering noen ganger er riktig for å kunne levere gode nok tjenester. Det gjelder særlig i spesialisthelsetjenesten. Når Norge skal utdanne flere leger, psykologer og tannleger, så er det mest fornuftig å gjøre det ved de institusjonene som allerede har god fagkompetanse og infrastruktur.

Finansdepartementets perspektivmelding kan kanskje være lesestoffet som skal til for at rektorene blir i stand til å ta inn over seg at festen er over. Å organisere profesjonsutdanninger slik de åpner for, vil bli et tapsprosjekt for samfunnet. Fordi Norge er et land med 5 millioner, ikke 50 millioner mennesker.

Norge har fått for mange universiteter. Og når alle skal ha alt, går prisen opp og kvaliteten ned. Norge har ikke råd til noen av delene.

Kommentarer til denne saken