Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kanskje har ingen vært mer svaksynte enn vi som bor i Nord-Norge
Da jernteppet etter krigen gikk ned mellom øst og vest, var det særlig merkbart i nordområdene. Det var her samarbeidet med russerne hadde vart lengst og vært tettest. Pomorhandel er et stikkord, og grensen til Russland i nordøst ble ikke gått opp før i 1826.
Det styrket også forholdet mellom Norge og Sovjetunionen, at det var sovjetiske soldater som befridde det nord-østlige Norge fra tysk okkupasjon 1944. Norske partisaner var i sovjetisk tjeneste uten å få takk av norske myndigheter. Svalbard var en konfliktfri sone med velregulert gruvedrift.
Da jernteppet var et faktum, ble nordområdene med de sovjetiske atomubåtene et slags episenter for konflikten. Langs hele den tjue mil lange grensen hadde russerne bevæpnede vaktposter som stanset all normal ferdsel. Sovjetunionen var hermetisk stengt.
Vi gikk inn i en lang periode med kald krig. Historier om spionasje, og aksjoner fra grupper i Stay behind, bidro til å holde temperaturen på frysepunktet.
Et lite lyspunkt ble det da Einar Gerhardsen og kona Werna besøkte Moskva i 1955 og fikk satt fri Osvald Harjo, som kom heim og skrev boka ”Moskva kjenner ingen tårer”. Mange opplevde det som tøvær, da sovjetiske skøyteløpere kom til Bislet i 1965 for å delta i landskamp. Vi ble fortrolige med det kyrilliske alfabetet og spennende navn som Kositskin og Matusevitsj.
Rett nok var det forskjellig samfunnssyn på hver side av grensen, men det måtte likevel være mulig å møte menneskene og utvikle vennskap og samarbeid?
Var det naivt å tro at mennesker innerst inne er like, og at vennskap og sameksistens er mulig?
Er det slik vi skal forholde oss til Russland og russere framover?
Så kom en omveltning: Gorbatsjov kom til makten med perestrojka og glasnost, Berlinmuren ble revet i 1989, og jernteppet ble borte. Også vi her i nord kjente vår besøkelsestid og snart minglet vi med russerne, ble kjent med hverandre, og innledet samarbeid på en lang rekke områder. Barentssamarbeid og Barentsunion var nye politiske frukter som smakte etter år med isolasjon og kald krig. Var vi svaksynte og naive? Lettlurte for en slu fiende som bare ventet på å slå kloa i byttet?
Svaret fikk vi 24. februar 2022 da Putins blodige overfall på Ukraina kom - en simpel snikmorder som overfalt en sovende bror og søster. En tyrann som hadde skaffet seg et maktapparat som kvelte enhver som ytet motstand mot føreren. Nei, vi trodde ikke dette var mulig.
”Så onde kan ikke mennesker være, det fins da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!” husker vi fra Arnulf Øverlands krigsdikt som han skrev i 1936.
Ja, kanskje burde vi vært forberedt. Men det var vi ikke.
Verst er det, at vi heller ikke har lært av vår nære historie. Det samme hendte i 1939 da Hitler hadde manipulert Europas kanskje fremste kulturnasjon til å starte en vanvittig vendetta mot øst for å skaffe Lebensraum og gjøre Tyskland til Europas stormakt. Den dag i dag er det et mysterium, at en korporal fra Østerrike kunne bli fører og ledestjerne for millioner av tyskere og få dem til å marsjere i takt mot den sikre Untergang.
Ingen forstår dette den dag i dag, og ingen trodde dette kunne gjenta seg i Russland i 2022. Men det skjedde. Korporalen fra Østerrike er byttet ut med en KGB-offiser fra St. Petersburg, og begge har en ubegripelig evne til å hypnotisere og forlede massene. De som ikke marsjerer i takt, får hodene kappet av.
Tilbake til Fjellheims påstand: var vi svaksynte som ikke så at dette kom til å skje?
Var det dumt å tro at noe nytt og bedre var i ferd med å hende i forholdet mellom Norge og Russland?
Det har vi god tid til å tenke over mens blodet flyter i Ukraina.