Arbeiderpartiet er i full oppløsning. Fallet mot nedrykksstreken fortsetter. 36,9 til Høyre er salt i et åpent, blødende sår.

Plutselig anerkjennes den eksistensielle krisen også i medier og miljøer som lenge har fornektet at det handler om både politikk uten jording og en eskalerende ledelseskrise. Tegnene har vært tydelige lenge og det har ikke manglet på advarsler.

De har for det meste blitt oversett. Nå vet ingen hva situasjonen vil være når et utmattet parti samles til landsmøte i mai. Det kan være 13 prosent, eller det kan være 12.

Arbeiderpartiet har for lengst mistet folket, nå mister lederne også sitt eget parti. Fra flere hold fremmes det krav om fornyelse og utskifting.

Hadia Tajiks fremstøt for å komme tilbake i partiledelsen ser ut til å være konstruert i mediene, uten støtte i organisasjonen, fylkeslagene eller valgkomiteen.

Kampanjen for Tajiks eget kandidatur har lite rot i virkeligheten. Det har sitt utspring i et begrenset miljø i Oslo, med delvis støtte i Rogaland.

Men heller ikke i hjemfylket er det helhjertet. Det er i realiteten snakk om spurv som faller til jorden.

Men Tajik har satt fingeren på svulsten. Hennes utspill kan dermed ha en virkning likevel. Det kan ha satt en snøball i bevegelse.

I helgen krevde Ap-ordførerne også i Ringebu og Rendalen utskiftninger i ledelsen. De understreker samtidig at ingen kan fredes. I Nord-Norge spør mange ordførere nå hvor lenge de kan sitte stille. All lojalitet har en grense.

Listen over syndebukker i partiet har i mellomtiden blitt lang. Den ene dagen er det Kjersti Stenseng det pekes på, den neste dagen er det Bjørnar Skjæran, den tredje er det Senterpartiet som skal kastes ut av regjeringen.

Hva så med partilederens posisjon? Den har blitt vurdert som trygg, men det er helst fordi det ikke finnes noe alternativ. Det er i alle fall historien slik den fortelles på bakrommene i partiet.

Statsministeren selv er den rosa elefanten i rommet. Bak den slitne fasaden i Arbeiderpartiet kommer man ikke utenom at de fleste har mistet troen på Støres lederskap.

Han ble som den første lederen noensinne i Arbeiderpartiet utpekt av sin forgjenger. Forventningene var store, Støre hadde vært en populær utenriksminister, bakgrunnen som høyremann i hans formative år valgte man å ikke legge vekt på.

Som sosialdemokratisk hovedtrener hadde han i grunnen en god første sesong i 2015. Men i 2017 tapte han valget som ikke kunne tapes, i 2021 haltet han seg over målstreken med et fast tak i Senterpartiets skjørtekant.

Nå har han svake resultater over mange år og samspillet sitter ikke. Godfoten som skulle bygge lag og gjøre lagkameratene bedre finnes åpenbart ikke.

Ingen tror heller på fullt alvor at nedrykket kan unngås med å sparke assistent-trenerne.

Men inntrykket har fram til nå vært at flertallet av besetningen på skuta har besluttet å sitte i båten sammen med ham, frem til den kantrer på et eller annet tidspunkt.

Spørsmålet er om og når folk begynner å hoppe fra borde og i livbåtene. De færreste tror det skjer i noe særlig omfang før landsmøtet i mai, men ganske mange tror det kan skje etter kommunevalget.

Da kan bitre ordførere hele veien fra Alta til Kristiansand ta et oppgjør og plassere skyld og ansvar, mens de leverer fra seg kjedet og nøklene til lokal makt til Høyre.

Arbeiderpartiets selvskading virker å ha nådd et bunnpunkt. Høyre trenger på sin side ikke foreta seg noe. De vet at det er Arbeiderpartiet som forhåndsproduserer den blåeste bølgen noensinne i Norge fra 2025.

Da sementeres norsk høyrepolitikk i den store pendelen fra kommune til stat. Et suverent Høyre vil om to år, med bredt grunnlag i kommunestyrer og fylkesting, skape varige endringer som neppe kan reverseres.

Det er noe å filosofere over i Arbeiderpartiets lønnkammer. Venstresiden er punktert og et formidabelt rødgrønt flertall ved valget i 2021 er skuslet bort.

Velgerne har blitt sviktet med fravær av styring, samfunnsmakten er tapt på Støres vakt, med politikk som ikke har innfridd.

Situasjonen i Arbeiderpartiet før landsmøtet om under to måneder kan muligens søkes forklart med det burleske.

Mange vil kanskje huske den finske forfatteren Arto Paasilinna og hans skildringer av den deprimerte direktør Rellonen som samlet 100 av landets selvmordskandidater til landsmøte i hovedstaden.

Deretter kjørte hele gruppen buss til Nordkapp for å styrte seg utenfor klippen på Europas tak. Hele tiden under Rellonens mildt sagt ustødige ledelse.

Underveis på denne turen fant både de største nederlag og den mest spektakulære undergang sammen, i et fellesskap som rommer kjærlighet, trøst og fornektelse.

Slik ser kanskje et kollektivt politisk selvmord også ut når et gammelt folkeparti forsøker å drukne seg selv.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.