Gå til sidens hovedinnhold

Nå er det alvor

Det er kode rød for Nord-Norge.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig hadde jeg gleden av å reise sakte fra Grense Jakobselv til Vardø, en strekning på litt over 300 kilometer.

Naturen er spektakulær, det fineste Norge kan by på. Men det gir det en følelse av å kjøre langs en sammenhengende begravelse for de nordnorske bygdene. Jeg har vært her mye, nå er det tydelig at endringene skjer raskere enn noen kunne forestille seg for få år siden.

Steder der det for bare 10-15 år siden var liv og en skole og en nærbutikk, har lysene blitt slokket. De fleste steder blir de først slått på igjen når sommergjestene sørfra kommer.

Vinteren har kommet i Finnmark, i det nakne landskapet pakker snøfonnene seg opp ved inngangsdørene i tomme hus langs Varangerfjorden. Dette er en del av Norge med et lønnsomt næringsliv, og et formidabelt potensial for verdiskapning basert på enormt rike naturressurser. Det er bare det at de unge drar herfra. Finnmark taper stort i kampen om innbyggere og bosetting.

Så kan man undre seg over hvorfor den sikkerhetspolitiske alarmen ikke har gått i grenseområdet mot en stormakt. Den viktigste formen for strategisk suverenitetshevdelse har tradisjonelt vært det som nå går tapt, bosetting, en stabil befolkning. Det var en tanke bak alt: NRKs første distriktskontor utenfor Oslo ble i sin tid lokalisert til Vadsø. I dag er det lagt ned.

De demografiske varsellampene har blinket lenge, ikke bare i Finnmark, men i hele Nord-Norge.

En fersk reportasje i Nordlys viser at dette ikke er noe som kommer til å skje, det skjer allerede. Nærmest foran øynene våre blir bygdesamfunn tømt for folk. Noen av de minste kommunene har ikke hatt en eneste barnefødsel de siste to årene. UiT-professor Kjell Arne Røvik snakker om at vi er få år unna en tilstand der en aldrende og utdøende befolkning må ivaretas av arbeidskraft som pendler inn med Nordsjø-turnus. For mange kommuner vil det bli helt umulig å opprettholde tjenestetilbudet alene.

Mange av oss som elsker Nord-Norge føler både vemod og avmakt når skriften står så tydelig på veggen. Det er en del av vår identitet som settes på prøve når kjente landskap løses opp.

Så skal vi huske at endringene i bosettingsmønsteret ikke er noe som bare finner sted hos oss. Urbaniseringen er en global trend.

Til syvende og sist vil utviklingen også ramme byene i Nord-Norge. Allerede ser vi tendenser til utflating i Tromsø. Når omlandet rundt byene er tømt, må innflyttingen komme fra et annet sted.

Men den politiske situasjonsforståelsen av hva som skjer, og konsekvensene av dem, er skremmende svak. De politiske tiltakene er få og puslete. Mye handler om symboler og enkeltsaker, uten overbygning eller helhetstenkning. En fylkesgrense på Alteidet og en høgskole på Nesna er to musepiss i Barentshavet. Og selv om Støre og Vedum lenge har skapt inntrykk av at nærmest alle i distriktene reiser med ferge, er det langt fra virkeligheten.

Det er likevel noe forsonende over å ty til lettvint retorikk når man vet hvor sterke motkreftene er. Den mest høylytte sutringen i offentligheten kommer i dag ikke fra distriktene, men fra Oslo, der all makten er konsentrert.

Selv den minste tendens til forskyvning i perspektiv eller ressursbruk i statsbudsjettet fører til at byrådet, rikspolitikere og kommentatorer i hovedstaden utløser ramaskrik og klagesang.

Det har skjedd en endring i den politiske kulturen i Norge. Vi har ikke lengre en selvsikker hovedstad, men en hovedstad der opinionsdannerne i økende grad ser ut til å føle seg truet av distriktene. Ropene etter Han Stat i dag er sterkest i Oslo, de overdøver distriktene.

Fortellingen om distriktene som en vinner i statens budsjettspill er falsk uansett hvor mange ganger den gjentas. Det har blant annet prinsippene om «samfunnsnytte» i samferdselssektoren bidratt til. Det har bygd landet systematisk ned, ikke opp. De store pengene går alltid dit det bor flest.

Næringslivsavisen Nordnorsk Rapport skriver i siste utgave at Nord-Norge i neste Nasjonal Transportplan får 26 av 1200 milliarder kroner. Altså to prosent av midlene til ni prosent av befolkningen og landets mest lønnsomme næringsliv!

Det er sannelig noe å tenke på. Skjevfordelingen har vært systematisk gjennom flere tiår. Ta bare en tur på E6 over Hamarøy eller en fylkesvei på Senja og test det ut selv. I Nord-Norge har forsømmelsene på fylkesveiene sendt etterslepet opp i 20 milliarder kroner. Dessuten er de statlige bidragene til bypakkene i nord forsvinnende lave sammenliknet med noen byer i sør.

Spørsmålet er hva nasjonen vil med Nord-Norge, om det finnes noen vilje bak festtalene. Noen vil si at man står overfor et veivalg, at det er enten byene eller bygdene, at det er slutt på den tiden der du kan bo der du vil, og forvente det samme tjenestetilbudet fra fellesskapet.

Svaret ligger kanskje et sted i midten. Noe kan åpenbart endres med å stanse kannibaliseringen i fiskeri og landbruket. Den som har ført til at fiskevær fraflyttes og småbruk legges ned i skremmende tempo. Beiteland gror igjen og matjorda ligger brakk. Mange steder ligger det imidlertid et stort håp i å bygge en bro til reiseliv med opplevelser, husdyrhold og kortreist mat.

Andre steder byr det grønne skiftet på enorme industrielle muligheter og grønn energi. Men hvordan løser man de eskalerende konfliktene om bruk av areal, ikke minst med reindriften?

Tiden er overmoden for styrking av byene i nord. Det finnes en rekke sterke kunnskapsmiljøer som det vil være fullt mulig å bygge videre på. Suksessene med Norsk Polarinstitutt i Tromsø og Luftfartstilsynet i Bodø kunne vært en god dreiebok. Der lå det politisk mot og vilje bak.

Men Arbeiderpartiets feighet i slike saker gjør det vanskelig å komme videre. Partiet har bøyd nakken for LO og statsbyråkratiet, og nekter å flytte en eneste statlig virksomhet ut av Oslo, selv om det naturligvis ville vært en fordel også for hovedstaden fordi det kunne sendt boligprisene nedover. Det må vel også være tillatt å minne om at det så langt ikke er nedfelt i Norges lover at nesten hele den store jungelen av direktorater, stiftelser, institutter og tilsyn skal ha tilhold i en enkelt by.

Det er alvor nå. Og det er ingen tid å miste. Regjeringen bør i samarbeid med nordnorske og nasjonale strateger lage ny politikk og en troverdig utviklingsplan for Nord-Norge, og tilføre ressurser for å få snudd trenden gjennom virkemidler som er målrettet og fungerer.

De første som bør få en plass ved bordet er folk med en kombinasjon av politisk innsikt og ekte engasjement for landsdelen. Ingenting av framtidstro kan bygges på slagord og aktivisme. Det trengs selvforståelse i kombinasjon med dybde. Det ville ikke vært dumt å starte med å rydde plass til en Victor Normann, en Rune Rafaelsen og en Karl Eirik Schjøtt Pedersen.

Kommentarer til denne saken