Programlederne sto der, nærmest alvorstunge. Toppsaken på Dagsrevyen på fredag var at den finske statsministeren Sanna Marin har danset på fest.

I et fem minutter lang oppslag - som er altså langt for Dagsrevyen å være - sendte man det korte klippet av denne dansende kvinnen to ganger. Bare for å understreke alvoret.

I tillegg supplerte man med et klipp der Marin snakker med en finsk musiker på en nattklubb.

I følge kritikerne viste Sanna Marin dårlig dømmekraft fordi hun ikke var på ferie da denne dansingen pågikk, melder statskanalen.

Det er så teit at man nesten ikke kan tro det. Alle skjønner at denne saken er interessant for en norsk redaksjon å dekke - all den tid det er en oppsiktsvekkende sak i vårt naboland.

Men at den finske politiske opposisjonen knuger krampaktig på sine perler, er verdt et alvorstungt oppslag på Dagsrevyen i beste sendetid? Der man uten et smil gjengir at Marin får kritikk for “hard festing.”?

Denne saken burde ha fått et lattermildt nikk. Det er Bård Tufte Johansen som burde kommentert de finske tilstandene, ikke en alvorlig Morten Jentoft (ikke til forkleinelse for sistnevnte).

Vi fikk fem full minutter med alvor som kulminerte i et: “Er dette en sak som kan felle henne?”

Bevares, det er jo fint å se Marin danse og det skaper greit med publikumsengasjement. Hun har moves som bare folk under 40 år, med gode knær, kan gjøre. Hun er vakker, hun har det gøy som faen.

Men hvis dette er “hard festing” så er jeg en chihuahua.

Det at man fester eller går på restauranter er ikke i seg selv problematisk, ifølge Jentofts tolking av den finske offentligheten. Men “at hun gjør det på en måte som skaper tvil om hun er i stand til å ta avgjørelser”

Vet dere hvorfor saken om Sanna Marin som danser med og klemmer sine venner ble en sak? Fordi vi fortsatt tror på myten om den tåpelige kvinnen. Hun som umulig kan være i stand til å ta rasjonelle beslutninger, hvis hun viser et gram av livsbejaende glede.

Helst skal hun fremstå som et piggete, aseksuelt vesen, uten et fnugg av interesse for uhemmet livsutfoldelse, hvis hun skal uttale seg om viktige saker. Og vi skal holde hennes kropp imot henne for evig tid, amen.

Den skal hun aldri unnslippe. For den er en skandale i seg selv.

Og derfor er dette en sak som de konservative kreftene og Marins opposisjon i Sannfinnene nappet på i Finland.

Men også en sak som gjengis i Norge med like stort alvor som bombingen av kjernekraftanlegget i Zaporizjzja.

Før man legger ut saker om politikeres privatliv bør alle journalister spørre seg hvem som tjener på dem.

Noen spekulerer allerede i at russiske trollfabriker kan være involvert i denne globale skandaliseringen av Finlands statsminister.

En statsminister som har blitt historisk som regjeringssjefen for et Finland som har gjort en enorm snuoperasjon når det gjelder medlemskapet i Nato. Et utfall som hadde vært usannsynlig før Russlands angrep på Ukraina.

Uansett om det stemmer, er det åpenbart at vi biter på det av en grunn:

Vårt behov til å lage sensasjoner av kvinners kropper, og skape skandaler av helt alminnelige aktiviteter som kvinners kropper deltar i.

Dette er distraksjon og en fallgruve som vi konstant faller i, selv i den likestilte Norden, der Sanna Marin leder en koalisjonsregjering med bare kvinnelige partiledere! Der vi har fire av fem land som kan skilte med kvinnelig statsminister.

Og hvis vi tror at det er bare finnene som er så gammeldagse at de plasker i denne dobbeltmoralske dammen, så kan vi minnes helt tilbake til 28.juli 2022 .

Da Dagbladet hadde et oppslag av vår justisminister på et padlebrett. I bikini. Uten redningsvest. Krydret med insinuasjoner om at Emilie Enger Mehl burde vært et bedre forbilde og fulgt redningsvestpåbudet. Somikke eksisterer vel og merke.

Men hun skulle likevel fulgt strengere, mer moralske regler for havpadling, godeste Emilie. Og hun skulle helst ha vært litt mindre av et blikkfang, slik at hun ble litt mindre av en nyhet i seg selv.

For for å illustrere mitt poeng ytterligere så er det der med kvinnekropp som funksjon av troverdighet ikke forbeholdt de som vil kritisere den politiske sentrum-venstre gjengen. Neida, alle skal få.

Samtidig som Marin får stor støtte i sosiale medier, deles det en video der Erna Solberg og Olaug Bollestad gjøres narr av for sine dansemoves til BliMe sangen ved avslutningen av Arendalsuka. Og sammenlignes med Marin. Og Sylvi Listhaug latterliggjøres for at hun ikke danser i samme klippet.

Damned if you do, damned if you don’t.

Den tåpelige kvinnen. Hun som ikke kan leve sitt liv i glede og samtidig ta vanskelige beslutninger. Hun som skal sammenlignes med andre kvinner og stadig måles og veies. Hun som skal være mer katolsk enn paven, mens hun padler i bikini.

Skal vi først sammenligne, så kan vi heller sammenligne Marin med alle statsmenn med ikke-eksisterende impulskontroll.

Marin kunne ha hatt hodet nede i en dunge med kokain, mens hun fyrte opp en tjall rullet med hemmeligstemplede statsdokumenter. Først da hadde hun kanskje nådd en Boris Johnson, en Donald Trump eller en Nicolas Sarkozy til knærne.

Vi må innrømme at selv som vi er blitt et mye mer liberalt og likestilt samfunn, har vi beholdt refleksen der kvinner må oppføre seg sømmelig for å være troverdige.

Og grenser for sømmelighet flyttes stadig, slik at troverdighet blir en bevegelig skyteskive som er umulig å treffe.