Da helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) holdt sin årlige sykehustale 11. januar lovte hun totalt 1,5 milliarder i ekstrapenger, i tillegg til de 700 millioner som ble forespeilet før jul.

At hun holdt talen ved universitetssykehuset i Tromsø, ble ansett som et viktig signal.

Nå er fasiten klar, UNN får bare smuler av de ekstra midlene, til sammen syv millioner kroner så langt. Det er en dråpe i Atlanterhavet i forhold til sykehusets reelle behov etter en pandemi som har blitt et kostnadssluk.

Grunnen til dette er at Helse Nords administrasjon beholder pengene selv, som en slags ryggrad for andre investeringer.

Dermed er det nok gang synlig at Universitetssykehuset i Tromsø står overfor et dobbelt problem. Først de nasjonale fordelingsmekanismene som legger befolkningsmengde til grunn når penger til spesialisthelsetjenesten fordeles.

Når all vekst i befolkning finner sted alle andre steder enn i nord, taper UNN på det. Samtidig som man skal bevare tilbudene, svekkes finansieringsgrunnlaget.

Dernest er det åpenbart at Helse Nord og UNN har ganske ulikt syn på hva som skal til på for skape et godt regionalt tilbud for den nordnorske befolkningen som sokner til UNN.

Hvis man sammenlikner med den statusen de tre andre norske universitetssykehusene har hos de regionale helseforetakene, har UNN blitt sviktet av Helse Nord.

Dette dokumenteres også i en stor undersøkelse ved Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering i fjor. UNN kommer urovekkende dårlig ut. Pasientene har ikke et likeverdig tilbud, og det er store geografiske forskjeller.

UNN har havnet i en uheldig skrustikke der forklaringene finnes helt tilbake til 2001, siden den gang har Helse Nords administrasjon vedlikeholdt tette og ganske usunne relasjoner til Nordlandssykehuset.

Det er ikke så rart, i praksis var det fylkeshelsesjefen i Nordland som for 20 år siden flyttet over gata og tok sete som administrasjon i Helse Nord. Med på lasset ble dessverre alle de gamle regionalpolitiske instinktene, det har aldri blitt anerkjent at UNN skal ha samme funksjoner som for eksempel St. Olav eller Haukeland.

Uten en politisk mobilisering for en justering av selve foretaksmodellen, er det vanskelig å se noen vei ut av uføret for Universitetssykehuset Nord-Norge.