Gå til sidens hovedinnhold

Moralsk panikk vi ikke har sett maken til siden Harry Potter

Squid Game er et globalt fenomen, en ultravoldelig serie på Netflix, som hele verden nå kjenner til. Det inkluderer trolig også dine barn. Det er ikke dermed sikkert at det er noe å stresse over.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bare så det er sagt: Squid Game er ikke barne-TV. Det er ingen grunn til at barn skal se blodsutgytelse på nær-industriell skala på skjermene i de tusen hjem.

Det er ikke dette denne kommentaren handler om. Den handler om barnelek.

Og den handler om den velkjente historien og moralske panikken som nå også utspiller seg blant de voksne, inklusive både skoler og barnehager, fra Norge til Australia.

Moralsk panikk ble først beskrevet av den sørafrikanske sosiologen Stanley Cohen i en bok som handlet om hvordan den britiske offentligheten reagerte på rivaliseringen mellom «mod» og «rocker» subkulturer på 1960- og 70-tallet. Lite har endret seg siden.

Cohen beskriver moralsk panikk slik: Først blir noe oppfattet som en trussel mot sosiale normer. Deretter skildres denne trusselen på forenklede, symbolske måter som raskt blir gjenkjennelige for den større offentligheten. Så vekkes offentlig bekymring av måten medier, nå de i stadig økende grad de sosiale mediene, fremstiller trusselen.

Myndighetspersoner reagerer på trusselen, enten den er reell eller konstruert, med nye retningslinjer.

Det er det enkelte skoler og barnehager gjør nå.

En ting er at foreldre er mottakelige for fryktbasert kommunikasjon når det gjelder deres barn.

Men pedagogene vet veldig godt at de alvorlige atferdsproblemene i klasserommene, og konsekvenser de får for disse barna i voksen alder, har lite eller ingenting å gjøre med Squid Game.

Likevel problematiseres alminnelig barnelek uproporsjonalt.

Fordi det er helt alminnelig for unger å drepe hverandre i lek. Det er så mange indianere som har blitt skutt av 7-åringer på norske enger på 60–70 tallet at det får Wounded Knee-massakren til å blekne.

Det er de aller, aller færreste av disse som i sitt voksne liv har støttet etnisk rensing av urfolk. Mange av dem har trolig til og med gjort seg gode refleksjoner om de rasistiske undertonene i cowboy-indianer – historiene som de leste i tegneserieheftene som barn.

Og alle disse 8-åringene som har drept tusenvis av politifolk som gangstarappere på 90-tallet? Flere av dem har trolig vokst opp til å bli politifolk selv, heller enn å bli yrkeskriminelle. Selv om de alle i flokk ropte Fuck tha police så lensmannen fikk kaffen i vrangstrupen.

Og la oss for all del aldri glemme hysteriske tildragelser som sveipet over verden da Harry Potter ble et globalt fenomen. For 20 år siden kunne du helt fint få spalteplass i norske aviser med ville påstander om okkultisme og satanisme i Potter-bøkene.

I dag er Potter kontroversiell av andre grunner, da på grunn av forfatterens uttalelser om transpersoner. Jeg vil tro at det likevel er helt trygt å la ungene leke at de er Lord Voldemort i skolegården.

Det at barn absorberer globale kulturfenomener inn i lek, er helt vanlig. Det betyr heller ikke at foreldrene lar dem se Squid Game.

Fenomenet er så enormt stort at ikonografien har blødd ut til resten av mainstream-kulturen.

Ungene vil trolig ikke få varige skader av å iscenesette leken sin til dette.

Det at enkelte skoler og barnehager går så langt at de forbyr barn å leke alminnelige barneleker – som «Rødt lys»- med elementer av liksom-vold inspirert av Squid Game, er ikke bare merkelig, det virker også svakt faglig begrunnet.

Vi har i økende grad hørt pedagoger i senere år påpeke at den frie leken har vidtrekkende fordeler for barns sosiale kompetanse, mentale helse og på sikt læringsutbytte. Den leken må være initiert av barna selv. Det funker ikke med voksenstyring.

Voksne har svak forståelse av barnelekens dynamikk.

Den frie leken kan også være viktig for traumatiserte barn som ofte er i risikogruppen for å utvikle atferdsproblemer eller mentale helseproblemer.

De barna som utvikler atferdsvansker senere i barndommen risikerer å stenges ofte ute fra klasseromsmiljøet fordi de forstyrrer undervisningen. De blir tatt ut til andre opplegg fordi lærere ikke har tid eller kompetanse eller ressurser til å følge dem opp. Ofte kan de få store deler av skoleløpet uten fellesskap i et klasserom.

Denne utestengelsen kan få alvorlige konsekvenser for dem når de blir voksne, der svak sosial kompetanse og manglende tilknytning til arbeidslivet kobles til tidlig uførhet.

Sosial kompetanse blir da i stadig større grad viktig også gjennom fagfornyelsen.

Hva skal skoler og foreldre gjøre når den sosiale kompetansen også betyr å lære seg å fungere innenfor det vi voksne fra avstand oppfatter som avvikende lek? Men som bygger et lek-fellesskap som all erfaring, og mye forskning, sier er ufarlig?

Det er det ikke lett å bli klok på.

Men det betyr kanskje at vi voksne må chille litt før vi blir overopphetet fordi ungene «skyter» hverandre, mens de leker «Rødt lys»?

Søndag var det Halloween og mange barn gikk trolig ut i gatene i kostymer basert på den ekstremt populære ikonografien fra Squid Game.

La dem være i fred. De leker bare.

Kommentarer til denne saken