Norge har alltid vært et land med relativ beskjeden forskjell mellom rike, middelklassen og de litt mindre likvide. Og den forskjell - som selvfølgelig alltid har vært der, har blitt holdt på et anstendig nivå. Det har ikke vært kultur i Norge at de mer velstående, har blamert med sin velstand. De fleste av oss har levd i ett samfunn der likhet i hverdagen – og i lek, har vært vår oppvekstvilkår.

Men la oss se litt på det som skjer – og som har fått fotfeste i hverdagen. Nå er det blitt stadig mer viktig å oppnå oppmerksomhet, og der har nåtiden utviklet flere måter å få den oppmerksomheten på.

Det enkleste er å se på navnene som nå ”deles ut” med stor kreativitet. Før var det helt greit å hete Olsen, Hansen, Nilsen, Jensen, Johansen og så videre, men i dag er vi ikke der. Nå kreves det at vi får oppmerksomhet der oppmerksomhet kan oppnås, og dermed er en ellevill navnebonanse innført. Nå er det mer eller mindre standard med fire navn. Ett fornavn, ett mellomnavn og 2 etternavn - og kreativiteten i hva ”barnet skal hete”, har ingen grenser. Å navngi alle de ”krøll på tunga navnene” som i dag dukker opp, er ingen vits. Det skaper bare den oppmerksomhet navnemafiaen ønsker, men følg med på Dagsrevyen på TV når noen intervjues. Tro meg - det er ikke mange Hansen, Olsen, Jensen og Nilsen, som låner bort sitt ansikt til TV-skjermen. Men kanskje om noen år så skvetter vi til når Hansen og de andre navnene dukker opp igjen, fordi de da er blitt sjelden vare. Vi får se.

Før var det slik at tittelen direktør var forbeholdt den ene store sjefen i bedriften – eller i det offentlige. Slik er det ikke lengre. Nå har det gått inflasjon i tittelen direktør, og der det før var informasjonssjef, personalsjef, markedssjef, kommunikasjonssjef, økonomisjef og hva det måtte være, så er det nå direktør bak slike arbeidstitler. Det gir oppmerksomhet og atter oppmerksomhet, men her er det antagelig også en annen vinkling. Tittelen direktør gir nok både mer oppmerksomhet og høyere lønn, og den lønnsstigen har nok også den smitteeffekten at når lønna øker på et sted i organisasjonen, så smitter den rundt seg. Og her holdes ikke smitteeffekten borte med handsprit og munnbind, for nå er det en smittefordel som ønskes velkommen av de fleste, fordi det ”drypper på klokkeren”. Vi ser det blant annet i Kommunen. Der skal det nå etableres en haug med nye direktører – langt oppe på lønnstigen. Det skal bli spennende å se hvor mange lønnstrinn kommunaldirektøren må få for å holde lønnsavstand mellom seg og ”smådirektørene”?

Pandemien i tittelen direktør og innføring av betydelig lønnsforskjeller, har også den effekten at den øker forskjellen mellom de ulike lag av lønnstakere. Vi er på full fart i å få samme lønnsforskjeller her til lands, som det er i de fleste industriland med rimelig grei økonomi. Ofte hører æ at høy lønn er vi nødt til å innføre/gi, for ellers så forsvinner de attraktive og kompetente personene til utlandet der de kan få betydelig høyere lønn. Det er nesten som å tro på at hvis vi ikke setter ut grøt til Nissen, så går han til andre.

Vi får altså et samfunn der forskjellene vises tydeligere enn det vår kultur har vært vant til. Vi får også et samfunn der ”ta seg til rette”-holdninger lett blir innført - og etter hvert også avslørt. Vi ser det spesielt blant politikerne. Den nye stortingspresidenten Hansen – ja hun heter faktisk Hansen, sa det klart at politikerforakten – hun brukte nok et noe mindre belastende ord – var ei utfordring politikerne måtte ta tak i og gjøre noe med.

Litt fleipet sagt, så er det noe underlig at politikere som tjener ca 1 mnok pr år, har noen måneder sommerferie, Oslos billigste og beste kantine, gratis parkering, og så billig pendlerbolig at noen leier ut egen bolig med stor fortjeneste, samt at de reiser gratis rundt i verden – sånn cirka, ikke selv skjønner at de er noe i utakt med samfunnet de er satt til å lede.

Vi ser at Norge etter hvert vil få mindre inntekter i fremtiden. Det skaper nok en del utfordringer i hvor det offentlige skal hente pengene fra, for å dekke de himla store lønnsutgifter de har innført med å gi ”gud og hvermann” direktørlønn, samt økt byråkratiet med mange tusen de siste årene. Svaret er selvfølgelig at du og æ vil få regningen på skatteseddelen – vil æ tro.

Det sies at i Stockholm len med ca 2,4 millioner innbyggere, har ca 46.000 ansatte for å ta vare på sine beboere. Oslo med ca 700.000 innbyggere, har ca 53.000 ansatte for å gjøre samme jobben. Om tallene er pinlig korrekt skal æ ikke banne på, men det viser uansett at vi i Norge har tatt oss råd til å leve bong-bong på gode oljeinntekter. Men det sies av smertelig erfaring, at intet tre vokser evig inn i himmelen.

Og når vi ser at vi i Norge, ett av verdens rikeste land, også opplever at flere og flere ramler ned under fattigdomsgrensen, mens vi fortsetter å dyrke livsstilen og trenden i økt forskjell blant våre innbyggere, med brede smil og høy sigarføring, så er det kanskje lett å være enig med Jo Nesbø som i sangen ”Jenter som kommer og jenter som går” synger at ”Gud er en fyr det er vanskelig å forstå”.

Det kan kanskje også gjelde noen flere av oss.

Eller hurr?