Den kommende beslutningen om plassering av nytt psykisk helse og rusbygg i Tromsø har fått mye oppmerksomhet den siste uka. I avisspaltene (blant annet i Nordnorsk debatt 12.05.21, Nordlysartikkel 14.05, og Egon Holstads kommentar i iTromsø, 14.05.21) dannes det et entydig bilde av at et felles fagmiljø er samlet om at Åsgård er den beste lokaliseringen av nybygget, og at direktørens innstilling på Breivika-alternativet er i direkte motstrid mot alle faglige anbefalinger.Dette er et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg mener at behovet for å styrke samarbeidet mellom rus/psykisk helsevern og somatiske helsetjenester er påtrengende, og at det er åpenbart at samlokalisering legger til rette for dette.

Artikkelforfatteren er psykologspesialist, og avdelingsleder i Rusavdelingen, en av tre kliniske avdelinger som er berørt av byggeplanene, og som i Tromsø gir tilbud om akutt rusbehandling og avrusning, døgn- og poliklinisk rusbehandling på Åsgård-området. Jeg har fulgt arbeidet frem mot beslutning av tomtevalg som avdelingsleder, og som en av klinikkens medlemmer av prosjektets styringsgruppe. I Rusavdelingen er meningene delte om hva som er den beste løsningen, og de ulike meningene har fått komme til uttrykk i de interne drøftingene vi har hatt om saken. Noen støtter Åsgård, andre (meg inkludert) støtter Breivika, og ganske mange har ikke en entydig oppfatning om spørsmålet.

Rusavdelingen har hatt representanter i klinikkens medvirkningsgrupper, som har hatt ulike syn på saken. Det er gjort mye godt arbeid i en krevende prosess hvor man har fått knapt med tid, men argumentene som har blitt fremsatt til støtte for Breivikaalternativet, har fått liten gjenklang fra gruppene for øvrig. Jeg oppfatter det slik at det veldig tidlig i prosessen oppsto et klima som gjorde det vanskelig å drøfte utfordringene med Åsgård og fordelene med Breivika på en grundig og konstruktiv måte. Jeg innser at jeg nok representerer et mindretall i klinikken, men når innspillene fra medvirkningsprosessen fremstilles så ensidig, får jeg et behov for å uttale meg.

Mange jeg snakker med om denne saken, sier at de mener samlokalisering åpenbart hadde vært å foretrekke dersom tomtealternativene hadde vært likeverdige. Spørsmålet blir da om det er så vesentlige fordeler ved Åsgård eller ulemper ved Breivika, som gjør at vi nærmest tvinges til å velge bort samlokalisering?

Slik jeg ser det, er det to hovedutfordringer som må løses for at Breivika skal bli et godt alternativ for nybygget:

1. Få til et bygg som på tross av tomtas begrensninger gir lett tilgang til usjenerte utearealer.

2. Sikkerhetspsykiatrien: En må finne egnet tomt for denne virksomheten, i nærheten av den foreliggende tomta.

Usjenerte utearealer: Riktignok vil det være bebyggelse i umiddelbar nærhet til den foreslåtte Breivikatomta, men det vil være kort vei til Tromsømarka, faktisk bare 100 meter! Dagens tegninger av bygg på tomta er å regne som veldig tidlige skisser, og nye muligheter for usjenerte uteområder umiddelbart ved bygget kan jobbes frem i den videre prosessen med å planlegge byggene. I tillegg er det gangavstand til botanisk hage, og andre aktivitetstilbud (Tromsøbadet og Kraft). På Åsgård vil det være usjenert adgang rett fra husveggen til en del av dagens friområder på nedsiden, men dette arealet vil reduseres fordi man planlegger å bygge det nye bygget der. I tillegg skal Åsgårdmarka selges for å finansiere deler av byggeprosjektet, og det foreligger planer om å utvikle området med flere hundre boliger. For å få tilgang til lysløype, Prestvannet, Bak-Olsen, og så videre, må pasienter og personale igjennom dette området. Bildet er altså ikke entydig, og det må tas høyde for disse planene når man vurderer alternativene.

Sikkerhetspsykiatri: Det ligger inne som en absolutt forutsetning for Breivika alternativet at en finner egnet tomt i nærheten av Breivikatomta. Hvis UNN ønsker et samlokalisert sykehus i Tromsø, bør en strekke seg for å finne en slik tomt. Dette er et punkt som må avklares snarlig, og kanskje burde UNN-styret inkludere forbehold knyttet til dette i sin behandling om saken? Det beste hadde naturligvis vært om dette hadde vært avklart før styret skulle behandle saken, men det har det ikke vært tid til, og jeg tror faktisk jeg har mange i klinikken med meg i at en utsettelse av saken ikke vil være gunstig nå.

Tilstrekkelig antall døgnplasser på bakkeplan har også vært et tema i debatten. Der har klinikken selv i forrige fase av prosessen angitt hvilke enheter som bør være på bakkeplan. Både Åsgård og Breivika innfrir dette kravet. På Åsgård er det imidlertid plass til at alle døgnenhetene kan være på bakkeplan, og slik er døgnenhetene også skissert p.t. Det har som ulempe at virksomheten blir mer spredt, og at personell må flytte seg over større avstand ved behov for bistand på tvers av enheter.

I medvirkningsprosessen rundt valg av plassering av det nye bygget, har også de øvrige klinikkene i UNN Tromsø fått anledning til å uttale seg om hva slags plassering de foretrekker. Det er åpenbart at de øvrige klinikkene må få komme med innspill i en sak som har store innvirkninger på sykehusets fremtidige utvikling. Det er jo også slik at pasienter med psykiske lidelser og ruslidelser legges inn i Breivika etter blant annet selvskading, selvmordsforsøk, og rusmiddeloverdoser, og i min kontakt med somatiske klinikker hører jeg om frustrasjon over for dårlig psykisk helse- og ruskompetanse i vurdering og oppfølging av pasienter etter at den akutte fasen er håndtert. Samtlige klinikker så nær som en sier de foretrekker en lokalisering i Breivika. Den siste ønsket ikke å uttale seg om tomtealternativ. Kan det være de tror at nærhet legger til rette for bedre samhandling?

Hvis vi er enige om at samlokalisering er hva vi ønsker, har jeg vanskelig for å se at forskjellen på tomtene for øvrig er så stor at vi tvinges til å fortsatt være adskilt. Anledningen til å gjennomføre så omfattende grep som samlokalisering av ulike deler av spesialisthelsetjenesten kommer ikke ofte, og hvis vi ikke benytter oss av muligheten som byr seg nå som bygningsmassen på Åsgård må erstattes uansett, vil det kunstige skillet mellom psykisk og fysisk helse opprettholdes gjennom måten vi bygger på i mange tiår fremover. Direktøren har gjort et modig og fremtidsrettet valg når hun fremholder dette perspektivet i sitt forslag til vedtak til UNN-styret på onsdag!