Gå til sidens hovedinnhold

Misforstått om Munch og museet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Munchmuseets utstilling «Gi meg et navn» inviterer publikum til å revidere titlene på enkelte av Munchs malerier. Mange lar seg provosere av dette og Oddmund Enoksen rykker nok en gang ut som kunstens forsvarer i kampen mot identitetspolitikk og avkolonialisering.

Jeg skjønner at Munch-museets invitasjon virker provoserende, om man ikke kjenner til historien og hvordan Munch forholdt seg til titler. Og jeg skulle ærlig talt ønske at Munch-museet hadde fått dette tydeligere frem i den offentlige formidlingen av utstillingen. De har gjort det unødvendig vanskelig for seg selv.

Åpenbart er det mange som tror at museet plutselig har begynt å blande seg hensynsløst inn i Munchs kunstnerskap for å endre på fortiden, slik at det skal bli politisk korrekt. Denne oppfatningen baserer seg på to premisser:

1) at Munch ga alle bildene sine titler som var ment som en del av selve verket

2) at vi alltid vet hvilke titler Munch mente at bildene faktisk skulle ha. Ingen av disse to premissene stemmer.

Saken er at det har vært helt vanlig i mange år og kommer til å skje igjen, at titlene endres. Ikke alle kunstnere - og i hvert fall ikke Munch - har uten videre ansett titler som en del av verket. Noen ganger, men ikke alltid, fungerer titler på bilder på samme måte som tittelen på en vanlig roman. Det er et navn på verket og kan gi en ramme for hvordan vi tolker det vi ser. Det finnes mange eksempler på dette i Munch sitt kunstnerskap. Tittelen «Vampyr» gir for eksempel ganske andre assosiasjoner enn «Kvinne som kysser en mann» - som var tittelen Munch selv ga det verdenskjente maleriet fra 1893/94. Tittelen «Vampyr» ble gitt av Munch sin venn Stanislaw Przybyszewski i forbindelse med en utstilling i Berlin. Jeg tror alle er enig i at det ville vært svært problematisk å endre på en tittel dersom det var en integrert del av selve verket (sånn som «Vampyr» har blitt). Også om tittelen i dag ville kunne tolkes rasistisk.

Men veldig ofte har titlene ikke en slik funksjon og betydning. De har kommet til som verktøy for å skille bildene fra hverandre i forbindelse med utstillinger, samlinger, kritikker og auksjoner. Stort sett rene beskrivelser, eller navn på personen som er avbildet, ikke en del av verket. Så det Munch-museet sier i denne utstillingen, om enn altfor subtilt, er at titlene på noen av bildene i utstillingen ikke er en del av verkene og at det derfor er mulig å forandre på dem. Det er mulig jeg tar feil, men såvidt jeg har forstått foreslår de ikke å forandre tittelen på de to verkene som heter «Kleopatra og slaven», for eksempel. Det ville være å endre på selve verket.

Om publikum ønsker å vite hvordan Munch titulerte sin kunst, så vil man i veldig mange tilfeller ikke kunne komme frem til endelige svar. Munch lagde tusenvis av malerier, trykk og tegninger og om man setter seg litt inn i sakene blir det fort klart at ikke alle disse har titler som er ment å tilføre mening til verket. Som for eksempel kunsthistorieprofessor Øystein Sjåstad skriver i Subjekt, og som Munch-museet forteller i utstillingen, så forandret Munch selv på noen av disse titlene mange ganger, og venner av ham, gallerier og museer forandret også på noen av dem, både i hans levetid og senere. Det er ikke på noen som helst måte sikkert at den siste versjonen burde anses som den endelige.

Nå inviteres altså publikum til å bidra til å revurdere noen titler (eller kanskje vi heller skulle kalt det beskrivelser?) som har tålt tidens tann dårlig. Tittelendringene er ikke uvanlig museumsarbeid. Men nå gjøres det i form av en åpen og demokratisk prosess, som flytter diskusjonene og beslutningene ut i offentligheten heller inn i lukkede ekspertrom. Jeg klarer ikke med beste velvilje å se noen likhet til Hitler-Tyskland eller Orwells Sannhetsministerium.

Paradoksalt nok er det insisteringen på at man burde bevare de «originale» titlene som er ahistorisk, ettersom man da legger til grunn at Munch utelukkende brukte titler bevisst som meningsskapende elementer i verkene sine. Det er å tvinge samtidens tolkningspraksiser ned over fortiden.

Kommentarer til denne saken