De siste ukene har det vært stor strid om en hotellbygning på det såkalte Workinntunet i Tromsø, hvor det tidligere stod et fjøs som på 1990-tallet ble omgjort til kafé.

Selv er jeg kommet til at det byggverket som nå er i ferd med å bli ferdigstilt, er mye bedre enn det som gjennom prosjekttegninger de siste årene har vært presentert - for det var kjedelige greier. Bygningen har nå bedre proporsjoner. Den reiser seg ærlig og redelig i høyden. Den utgjør et godt bymessig element ved innkjøringen til en større by (som Tromsø etterhvert er blitt).

I avisomtalen er det kommet frem misforståtte betraktninger om "brutalisme". Brutalisme har med det franske ordet 'brut' å gjøre. Det betyr, som på vinfronten, at noe er rått, naturlig og ubearbeidet. Det har ingenting med å være 'brutal' å gjøre (selv om den etymologiske betydningen er beslektet).

Den misforståtte oppfatningen av brutalisme innen arkitekturen sies å skyldes engelskmenns og amerikaneres manglende innsikt i andre språk enn engelsk. Den forklaringen tror jeg har mye for seg.

Brutalisme, som all annen arkitektur, vil det selvsagt være delte meninger om. Noe oppfattes som bra, noe oppfattes som dårlig (som innen alle andre stilretninger).

Brutalisme kalles av noen som «helstøpt betongarkitektur», og det er en god betegnelse. I Norge har den eminente arkitekten Erling Viksjø vært en eksponent. Han har tegnet både «høyblokka» i Regjeringskvartalet, Bergen rådhus – og Tromsøbrua.

Også Jan Inge Hovig har levert brutalisme i Tromsø: gamle Tromsø Forretningsbank (Storgt. 74). Av arkitekter humoristisk kalt «lafta betong». En verdifull bygård som vi tar med oss videre.

Hvis man ellers ønsker å se «brutal» byggeskikk i ordets direkte betydning, anbefaler jeg en tur gjennom Tromsøs etablerte boligstrøk. Se hvordan fine gamle hus er totalherpet, påbygd og ombygd. Legg også merke til groteske veranda- og trappekonstruksjoner.