Ved den tidligere krigsgravplassen på Rustahøgda i Bardufoss ble 71 sovjetiske ofre gravd opp for over 70 år siden. Ofrene var russere, ukrainere og hviterussere. Gravene ble flyttet til Tjøtta sovjetiske krigskirkegård under «Operasjon Asfalt» i 1951. I dag ligger undervisningsbygget til Bardufoss videregående skole på dette stedet, bygd i 2018.

Norske eks-fanger fra fangeleiren i Nyleira i Bardufoss, reiste sommeren 1945 en minnestein på gravplassen på Rustahøgda. Minnesteinen ble senere flyttet 100 m sørover og plassert i en innhegnet minnelund. Steinen ble deretter tatt ned og satt på lager i 2015, i forbindelse med at Troms fylkeskommune begynte arbeidet med ny videregående skole. I over sju år har dette minnesmerket vært stuet vekk og historien usynliggjort.

Om man undrer seg over hva slags historie dette er, så kan beskrivelser fra 1945 gi svar på dette. Ved frigjøringen i 1945 var det et høyt antall anonyme graver i det som da var Senja politidistrikt. Tre ukjente sovjetiske krigsfanger som ble skutt av tyskerne i 1942, lå gravlagt på Kvefjord kirkegård, og på Holm kirkegård var det gravlagt en ukjent sovjetisk krigsfange som var drept med et nakkeskudd. På de større gravstedene i distriktet var 70 fanger gravlagt på Straumen kirkegård i Sørreisa, fire fanger på Elvevoll i Salangen, 104 fanger i Bardu herred og 397 fanger ved Trondenes kirke.

Navn og dødsårsak på disse stedene var det ikke mulig å skaffe på dette tidspunktet. Antallet ofre var oppgitt av tyskerne og ifølge politiet på Senja var det bare mulig å skaffe «Erkennungsnummer» (fangenummer) på de døde. I senere tid er flere av ofrene identifisert ved navn.

Nordmenn ble vitner til hvordan krigsfangene måtte bære sine døde medfanger. I januar 1945 ble 14 døde sovjetiske krigsfanger fraktet i land fra et tysk transportskip på kaia i Sørreisa i Tranøy. Lensmannen hadde fått melding om de døde, og ble fortalt at dette var krigsfanger som hadde mistet livet underveis fra Bardufoss til Sørreisa. De døde ble liggende på kaia til neste dag. Lensmannen oppholdt seg i et hus et stykke unna for å følge med på hva som ble gjort med ofrene.

Etter hvert kom det flere sovjetiske krigsfanger, som begynte å slepe de døde bort fra kaia. Under bevoktning av tyske soldater måtte krigsfangene slepe sine døde kamerater til et gravsted ca. 100 meter fra kaia. Da de var kommet opp på veien, passerte lensmannen fangene. De hadde tau om beina og tre til fire sovjetiske krigsfanger dro hvert lik. Trøyene til de døde var blitt slitt delvis av under slepingen, så lensmannen kunne tydelig se de bare og magre overkroppene. De døde var fryktelig tynne. Han kunne ikke se noe tegn til skudd, men et av ofrene hadde et mindre sår over nesen.

Krigsfangene som var satt til dette uhyggelige arbeidet, hadde tårer i øynene, og de så på lensmannen som om de søkte medlidenhet. Synet gjorde et sterkt inntrykk på lensmannen. Neste dag ble de døde fraktet bort på en slede og begravd i en fellesgrav i leiren på Sørstrøm i Sørreisa.

Med den kalde krigen og hendelsene omkring «Operasjon asfalt» ble grunnlaget for å bevare minnet om krigsfangene fjernet. Ødeleggelsen av minnesmerker og hemmelighold av oppgravingsarbeidet gjorde lokalbefolkningen i Nord-Norge til forskrekkede tilskuere til det de beskrev som makabre handlinger. Rent fysisk sett fjernet oppgravingen og ødeleggelsene det eneste som kunne danne grunnlaget for et verdig og varig minne om skjebnen til de tusener av sovjetiske krigsfanger som mistet livet i Norge i løpet av krigsårene.

Det er på høy tid å finne et verdig sted for plasseringen av minnesmerket fra Rustadhøgda over de sovjetiske krigsfangene som døde på Bardufoss i krigsårene.